Eksamensformer

Dette året startet jeg semesteret med å tenke på eksamen, inspirert av idrettens teorier om at man må trene på nøyaktig det man skal konkurrere i. Ingen vits i å kaste bort timer på romaskinen om man skal løpe et maraton. Man kan ikke svinse rundt i zumbatimer og forvente at man skal kunne hevde seg i kunstløp, osv.

Min foreleser ser ikke ut til å være enig. Han ønsker ikke å gi oss eksempler på hvordan eksamen kommer til å se ut. Alt han vil avsløre er at det ikke blir en multiple choice eksamen. Han understreker også at alt som foreleses er pensum, og kan komme på eksamen.

Jeg har stor forståelse for at foreleser ikke ønsker at studentene skal starte semesteret med å pønske ut hva de ikke trenger å lese i boka. Det er jo meningen at man skal bruke semesteret på å sette seg inn i faget som en helhet, granske de finere nyansene og helst forelske seg fullstendig. For foreleser er det ikke interessant å ha kapitalistsvamper i forsamlingen – som suger til seg kunnskap om det aller viktigste, og slik minimerer investeringene (lesingen) samtidig som man maksimerer avkastning (karakter). Hvorfor er det da slik at det kan lønne seg med denne innstillingen?

I de fleste fag på Dragvoll er det kun den avsluttende eksamen som avgjør karakteren på vitnemålet. Karakteren er altså avhengig av hvordan man klarer å prestere denne ene dagen. Og hvor mye av kunnskapen testes på eksamen?

Bekymringer rundt dybdeforståelse er en av årsakene til at man i stor grad har avskaffet multiple choice eksamenen (flervalgseksamen, på godt norsk) – den tester stort sett overflatekunnskap, men tester til gjengjeld tema fra hele pensum. Det gjør ikke den skriftlige eksamenen, men tar det igjen på dybdekunnskapene. Men for å kunne teste dybdekunnskaper i et fag med 600 sider pensum er man nødt til å velge seg ut ofte svært smale deler av dette.

Dette gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av hva studenten har tilegnet seg av kunnskaper i faget, og det kan virke urettferdig å bli testet i en så liten del når man har nedlagt et så stort arbeid. Hva er egentlig incentivene til å jobbe jevnt gjennom hele semesteret og lære seg pensum til fingerspissene om man finner ut at oppgavene som har gått igjen på eksamen de siste tre årene spinner rundt tre-fire temaer? Hva er alternativet til denne ordningen?

En mulighet er det vi kjenner som mappeevaluering. Man leverer en rekke oppgaver i løpet av et semester, får karakterer på alle, før disse ses på under ett og man får karakter i faget. En enklere mellomløsning kan være å faktisk gjøre bruk av semesteroppgaven slik det var tenkt i kvalitetsreformen. Man kan sette karakter på den og la den telle som en prosentandel av den endelige karakteren. En tredje mulighet er å arrangere deleksamener gjennom semesteret, som alle teller en viss prosent av karakteren. Felles for disse løsningene er at de oppfordrer til jevn lesing. Det gir også studenten en mulighet til å få tilbakemelding på prestasjoner, og justere innsatsen deretter.

Felles for disse løsningene er selvfølgelig også at de er mye dyrere enn å fortsette i det gamle sporet. Men om man ser bort fra prislappen og dens implikasjoner, og det tar jeg meg friheten til å gjøre i denne sammenhengen, ser jeg få argumenter for å opprettholde det eksisterende systemet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s