Det er innovative tider på universitetet; Optimismen brer seg, og det investeres i nyskaping over en lav sko. Alternativ undervisning har sjelden vært mer på dagsordenen, Altund applauderer og studentene jubler – eller?
Lite er mer prangende enn nye verktøy, og det er ikke vanskelig å anta voldsomme gevinster ved å ta dem i bruk, ei heller overbevise andre om dette. Dette er en udødelig del av sjarmen (som følt på kroppen for «praktisk anlagte» gutter og jenter i fri utfoldelse på Biltema) og viktig i kraft av å drive oss fremover, men bare konstruktiv dersom en beholder det opprinnelige målet i syne.
Spørsmålet er som alltid om vi har riktig fokus, og dette kan trekkes helt tilbake til diskusjonen om hva lærerrollen egentlig handler om. Har hensikten noen gang vært den rene informasjonsformidlingen som innovativ teknologibruk stadig strammer grepet rundt, eller kan det tenkes at formidlerens viktigste funksjon er en annen, uavhengig av format?
Historien viser flerfoldige eksempler på hvor lettvint det er å postulere sammenhengen mellom innovasjon og revolusjon i undervisning og teknologi, men når dette sees i lys av faktisk forskning har slagkraften en lei tendens til å blekne. Sannes og Langeggen (2014) fra handelshøyskolen BI konkluderer illustrativt med at «studenter er studenter» etter et pilotprosjekt hvor økt digitalisering og tilgang på både læremateriell og utstyr verken endret adferd eller deltakelse hos studentgruppen.
Å motarbeide utviklingen er likevel unaturlig, da det er en selvfølgelighet at teknologi og undervisning må følge tidsalderen og en naturlig utvikling. Fellen går man ikke i før man anser det som revolusjon heller enn evolusjon.
Veritasium retter en belærende pekefinger mot oppblåste forventninger og hype, og forsøker å svare på noen av disse spørsmålene i videoen under:
AltUnd 