Når i studieforløpet bør M.Sc-studenter lære om forskningsmetoder?

En masteroppgave behandles som et forskingsprosjekt og det forventes at studentene er  i stand til å kunne gjennomføre dette på en måte som er i samsvar med måten forskningsprosjekter vanligvis gjennomføres på. Dette innebærer ofte å gjøre et litteraturstudie, forfatte et forskningsspørsmål, sette opp en forskningsplan og ikke minst vite om hvilke forskningsmetoder som er relevante og  hvordan disse skal benyttes i praksis. Det forventes også at man skal kunne analysere resultatene sine på en vitenskaplig måte og bruke statistikk til å underbygge de konklusjonene man trekker der det er naturlig. I tillegg kommer det en del formaliteter knyttet til selve oppgaven som korrekt oppbygging og riktig sitering av kilder.

Alt dette er det også helt naturlig at studenter som tar høyere utdanning kan. Det er slik nå at det ikke er nødvendig for noen som tar en M.Sc-grad å ha gjort seg bekjent med noen av disse tingene før de skal begynne på forprosjektet som leder til masteroppgaven. Noen er driftige og deltar på kurs i regi av biblioteket og lignende på forhånd, andre leser seg opp. De aller fleste bruker en del tid i løpet av tiden de skriver oppgaven på til å finne ut hvordan alt dette skal gjøres, enten på egenhånd eller med veileders hjelp. For mange blir det første litteraturstudie og det første forskningsspørsmål en «første pannekake».

Er det hensiktsmessig at studentene lærer seg metode samtidig som de gjennomfører? Hvis svaret på dette er at det er bedre om de har erfaring med det på forhånd blir neste spørsmål: Er det riktig å forvente at studentene finner frem til denne kunnskapen, og ikke minst det faktum at dette er kunnskap de forventes å ha, på egenhånd? Er det bortkastet tid og bortkastede ressurser å inkludere undervisning i forskningsmetoder som en del av et obligatorisk emne slik at dette gir uttelling i form av studiepoeng? Er dette kunnskap det er meningen at man skal lære seg som en del av studiet, eller er det er meningen at det er noe man får på kjøpet?

Det er flere tidligere studenter fra forskjellige institutter jeg har snakket med som uavhengig av hverandre har sagt akkurat det samme, at det i stor grad var uklart hva som var forventet av dem i forprosjektet. Å være klar over hva som forventes av en må kunne sies å være en forutsetning for å kunne ha høy grad av måloppnåelse. Det er kanskje ikke under vårt mandat å ta stilling til spørsmålene som blir stilt over, men vi håper at det er spørsmål som ledelsen har stilt seg selv. I hvor stor grad undervisning i metodikk bør innlemmes i studiet skal ikke vi ta stilling til, men én ting vil vi mene: Det bør settes større ressurser til for å informere studentene tidlig om hvilke forutsetninger det er meningen at de skal ha før de setter i gang med masteroppgaven, slik at de kan ta bevisst stilling til hvor mye forarbeid de vil gjøre. Det er selvfølgelig mulig å finne ut av dette i dag også, men her bør man være pragmatisk. Bare fordi studentene kan finne ut av noe på egenhånd betyr det ikke at de gjør det, og utdanningskvaliteten blir ikke høyere av å forvente at dette skjer.

 

Invitasjon til bidrag til mangfoldskonferansen

Kjære mottaker,

Høyere utdanning opplever et stadig større mangfold på en rekke felt, som etnisitet, språk, religion, studiekultur og læringsatferd. Dette åpner nye, utfordrende læringsmuligheter, men skaper også en rekke utfordringer. Hvordan kan vi bidra til gode og meningsfylte læringsmiljø for alle studentene våre? Disse og mange andre spørsmål blir adressert i NTNUs Mangfoldskonferanse 16.-17- september 2014.

NTNU inviterer deg med dette som mulig bidragsyter til parallelsesjoner, eller som vanlig deltaker. Konferansen passer for alle tilsatte i høyere utdanning, undervisere så vel som administratorer og studenter.

På konferansen blir NTNUs pågående utviklingsprosjekter innen mangfold presentert og diskutert i tillegg til internasjonale keynotes. Spesielt gleder vi oss til bidrag fra andre norske institusjoner – hva skjer rundt om, hva har dere lyktes med, og hvilke utfordringer står igjen? I tillegg kan dere se fram til spennende sesjoner med NTNUs internasjonalt kjente ekspert, Jude Carroll fra Oxford.

Tidsfristene er 15.mars for innsending av abstracts, og 1. juni for påmelding som deltaker. All nødvendig informasjon finner dere på denne lenken http://diversity.svt.ntnu.no/SitePages/Home.aspx .

På vegne av arrangementskomiteen,

Vidar Gynnild

Prof., NTNU

………………….

Dear Recipient,

Higher education institutions are exposed to an ever increasing diversity in a range of areas, such as ethnicity, language, religion  and cultures of teaching and learning.  This generates novel learning opportunities as well as challenges of different kinds. – How can we contribute to positive and inspiring learning environments for all students? This and other questions will be addressed during NTNU’s Diversity Conference on 16 – 17 September 2014.

You are hereby cordially invited to submit an abstract to be considered for parallel sessions, or to register as an ordinary delegate. The conference will be of interest to all stakeholders in higher education – professors as well as administrative staff and students.

International keynotes are given in addition to presentations and discussions of NTNU’s diversity projects. In particular, we encourage contributions from other institutions – what is going on, what are your successes, and which issues remain to be resolved? Finally, you will be pleased to attend exciting sessions with NTNU’s expert on internationalization and diversity, Jude Carroll from Oxford.

Abstract submissions are due by 15 March 2014. Please sign up for the conference by 1 June 2014. Please check http://diversity.svt.ntnu.no/SitePages/Home.aspx  for additional information.

On behalf of the organizers,

Vidar Gynnild

Prof., Head of NTNU’s Diversity Project

AltUnd og studentene

Først vil AltUnd ønske dere velkommen inn i 2014. Dette blir et nytt og spennende år for NTNU og for AltUnd. Et nytt år bringer ofte med seg endringer og nye tanker og ideer. Vi i AltUnd har også tenkt å bli litt «nyere” For å bli litt synlige skal vi utarbeide en ny logo og en mer åpen og synligere profil mot studenter og ansatte. Vi ønsker å få innspill og tanker til nye prosjekter og ting vi kan gjennomføre for en bedre studiehverdag. Send gjerne inn deres tanker og ideer til oss eller kom på stand og slå av en prat.

0ef751ce2cbc7b5b74630ccd1b10aba2_1.image.0x780_q85_upscale

 

AltUnd jobber hardt med prosjekter rundt store spørsmål, som referansegruppeordningen , universell utforming, E-læringsplattformer og gjennomføring av en rekke kurs og prosjekter. Hva vil du at vi skal jobbe med?

Hva vi gjør er neppe et mysterium for leserne av denne bloggen, men vi må nå ut til flere studenter og ansatte slik at vi kan få enda bedre forståelse for hva som må gjøres; et av de tiltakene vi har kommet med er å synliggjøre oss igjennom å stå på stand. I starten av februar vil vi stå på stand i gata på Dragvoll. Der kan dere møte oss, snakke med oss om de sakene du har på hjertet og vi kan fortelle om de prosjekter vi jobber med og har jobbet med tidligere. Dette blir en gylden måte for oss til å få de gode og aktuelle sakene som angår nettopp studentene ved NTNU.

Vi legger ut en oversikt over når og hvor vi holder stand litt senere, med litt informasjon om de prosjektene vi holder på med nå.

Vi ser frem til gode samtaler og gode forslag!

– Even

Gruppekarakter

Eksperter i Team (EiT) er et fag NTNU er stolt av, og næringslivet imponert over. Det er obligatorisk på de fleste masterprogram, og skal være en utfordrende innføring i samarbeid i team, og aller helst skal dette teamet være tverrfaglig.

Om du ønsker å lese om hvordan EiT fungerer, se her. Dette innlegget handler om EiT sitt karaktersystem.

I Eksperter i Team gis det en felles karakter for hele gruppa. Denne karakteren er delt 50/50 mellom en prosjektrapport og en prosessrapport. Disse rapportene er som navnene tilsier en rapport om selve prosjektet som gruppa har jobbet med, og en rapport som beskriver prosessen som førte frem til denne rapporten. Disse rapportene skal skrives av en samlet gruppe.

Enkelte opplever det som et problem at det gis en felles karakter som finner veien til vitnemålet, og ingen individuell vurdering. De jeg har snakket med som opplever dette som et problem er spesielt de studentene som allerede har et høyt karaktersnitt, jobber mot en doktorgrad, og er bekymret for karakteren i EiT som de føler kan være utenfor deres kontroll.

Samtidig poengteres det fra ledelsen i EiT at gjensidig avhengighet er viktig for et team, og at dette oppnås ved at det gis en felles karakter. Dette er et viktig poeng med tanke på at noe av hensikten med EiT er at man skal skape et godt gruppesamarbeid.

Ytterligere et problem med denne ordningen er at man ikke nødvendigvis har adgang til å klage på karakteren, fordi dette også skal være en gruppeavgjørelse. Noe som altså betyr at retten til å klage blir innskrenket.

En samlet karakter er sannsynligvis et veldig godt virkemiddel for å stimulere til samarbeid. Likevel er det problematisk om ulik innsats i gruppen leder til en samlet karakter. Det er i det hele tatt litt merkelig å bruke det vanlige karaktersystemet i denne sammenhengen. EiT er et fag som ikke følger normen i gjennomføring, kanskje kan man tjene på å tenke utenfor boksen når det gjelder eksaminering også?

Andre boller?

I de 66 årene statens lånekasse for høyere utdanning har eksistert har studenter i Norge vært velsignet med muligheten til et månedlig tilskudd i studiehverdagen. Så langt så vel. Men til tross, har dette sparsomme tilskuddet så lenge vi kan huske aldri tilsvart et gjennomsnittlig månedsbudsjett. Dette har som kjent hatt sine ringvirkninger; jobb ved siden av studiene, utsettelse av eksamen, ikke fullført innen normert tid, dårligere karakterer og læringsutbytte, læringsmiljø. Et berg av assosiasjoner vi tradisjonelt sett forbinder med studiehverdagen.

Men nå har det jammen meg skjedd!!

De rød-grønne brillierte på sine siste dager med å presentere et statsbudsjett hvor det heter seg at studiestøtten skal økes med en måned. Dette vil forhåpentligvis bidra til å støtte idealet ”heltidsstudenten” og rette opp de «uglamorøse» assosiasjonene som forbindes med studietilværelsen.

Dette høres jo flott ut. Men skal vi sluke denne gleden rå og ignorere mulige konsekvenser? Det finnes utvilsomt et eller flere aber i alle situasjoner hvor penger er involvert. For det første; glem for all del ikke at makten nå er overført til en regjering ledet av to kapitalistorienterte partier. Med flere penger i lommen har studenten muligens råd til å bo litt dyrere, spise litt finere, samt reise og shoppe som de selv vil. Vil muligens vår nye regjering like å tro. Så flott! La oss gjøre det mulig å skru opp husleien, slik at alle private utleiere kan tjene ekstra! Nå har jo studentene råd til det, eller hur?

Dette vil utvilsomt få ringvirkninger som ikke er til å unngå. På tide med seriøse reguleringer og en klar definisjon av takhøyden for utleiepris!

Norskundervisning og integrering for utvekslingsstudenter ved NTNU

Norskundervisning og integrering for utvekslingsstudenter ved NTNU.

De siste tiårene har Norge opplevd en stor økning i antall utvekslingselever ved norske skoler og universiteter. Trondheim, som en stor og viktig studentby, er intet unntak. Her er det et miljø og en rekke tilbud som bidrar til å integrere dem. UKA, Samfundet, NTNUi og IsFit er noe som kan nevnes. Dette er veldig flott, men gjøres det nok for å sikre en god integrering av utvelsklingsstudentene? Og hvilken rolle spille norskopplæringen i denne sammenhengen? Vi i AltUnd har ikke som mål å rette kritikk mot noen, men ønsker å rette oppmerksomheten på dette!

 

Samhold

 

Årsaken til at denne saken har kommer opp igjen er personlige erfaringer med utvekslingselever som føler integreringen ikke er god nok idag og de «faller ut» av mye sosialt pga språkvansker. Anette Hoel og Kristoffer Koch, som er tidligere Altundmedlemmer, har hatt hovedansvaret for dette prosjektet i 2009. De var våren 2009 i kontakt med både International Student Union (ISU), PLU og Internasjonal seksjon på grunn av den mangelfulle norskopplæringen NTNU og Trondheim har å tilby utvekslingsstudenter og andre fremmedspråklige ved universitetet. I løpet av møtene kom de frem til at det da var et behov for et bedre tilbud til utvekslingsstudentene og diskuterte mulighetene som ligger i å benytte multimediesenteret til NTNU og legge ut videokurs i norsk. På grunn av manglende kontaktperson til norskkursene stoppet dette prosjektet litt opp den gang da. Nå blåser vi liv i det igjen!

 

Det er ingen tvil om at en rekke av utvekslingselevene trives godt i Norge og Trondheim i sin studietid, men føler de seg integrerte? Det er nemlig fremdels slik at mange utveksligsstudenter bor sammen (gjerne på Moholt), og kun omgås andre utvekslingsstudenter. De går ett år, eller lengere, ved NTNU uten å sitte igjen med en eneste norsk kontakt/venn. Igjen: Dette gjelder ikke alle, men det er dessverre en trend! Hvorfor? Og hva kan vi gjøre?

 

Noe av det vi i Altund har rettet fokus mot i løpet av høsten er norskopplæringen er ved NTNU for utvekslingsstudenter. Hvordan forgår det i dag? Er den tilstrekkelig? Vi tror bedre språkforståelse vil kunne være èn løsning, en inngangport til integrering. Vi er i fremdeles i en veldig tidlig fase, og er i kontakt med ISU og Internasjonal sektor for å kartlegge dagens status for å kunne se på hva som kan forbedres.

 

Det vil bli spennede å jobbe med dett videre. Skulle du, som leser, ha noen innspill, kommentarer eller meninger, tas de i mot med takk!

 

Maria Foshuag

Ny rektor – nytt fokus

NTNU fikk i løpet av sommeren ny rektor. Det første møtet med de nye studentene, immatrikuleringen i august, ga et signal om at det nye rektoratet ønsker fokus og debatt rundt undervisning og læring. Allerede en liten måned etterpå ble dette fulgt opp med millioner til innovative undervisningsformer. I tillegg til dette er det synbart flere utspill om utdanning, læring og undervisning på rektoratets blogg, samt rektors egen twitterkonto. Dette ønsker selvsagt vi i AltUnd hjertelig velkommen.

Gunnar Bovim - rektor ved NTNU.

Gunnar Bovim – NTNUs nye rektor.

Undervisning er også et fagfelt, ikke bare en rutineoppgave som gjøres unna for å få tid til å forske. Dette tror vi mange er enige i. Samtidig har det vært en oppgave som kanskje ikke har blitt prioritert like høyt som forskning, ettersom det verken har gitt særlig heder og ære eller klingende mynt i kassa. Her har det blitt tatt grep, blant annet gjennom opprettelsen av Sentre for fremragende utdanning (SFU). Det blir spennende å se om denne ordningen drypper litt på NTNU fremover. Vi håper flere slike tiltak iverksettes, også lokalt ved NTNU. Det skal lønne seg å drive god undervisning og utdanning. Studenter er en mangfoldig gruppe med ulike behov, derfor er alternative og varierte undervisningsformer en nødvendighet for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flest mulig. Også her skjer det positive ting, som blant annet NTNUs fagdag om bruk av teknologi i undervisningen.

AltUnd ønsker den nye rektoren og debatten om fremtidens undervisningsformer velkommen og ser fram til et godt samarbeid!

Konsulentforelsere og leiepedagoger

Etter snart tre år på sivilingeniørutdanningen på Gløshaugen føler jeg at jeg har fått et solid akademisk fundament innen realfag i retning teknologisk anvendelse, men jeg merker nå at jeg blir stadig mer faglig spesialisert for hvert semester som går. Dette er selvsagt en uunngåelig konsekvens av universitetets ambisjon om å utdanne landets beste teknologer; de skal fungere både som anvendelige og erfarne lagspillere såvel som fagpersoner med spisskompetanse innen sitt felt. Denne spesialiseringen stiller naturligvis betydelige krav til rammeverket for opplæringen, forskjellige fra for de typiske “fellesfagene”.

Ettersom tiden gikk og klassene ble mindre, har den grunnleggende undervisningsformen forblitt den samme. Vi går i forelesninger og leverer øvinger, men pensum og læremål har fått en svært annerledes karakter. Stoffet som blir formidlet er av en natur som både krever forkunnskaper og evne til abstraksjon og selvstendig tenking hos studenten, men som krever enda større kompetanse og gjerne også årevis med praktisk erfaring fra industrien for forelesers del. Da sier det seg selv at å finne kompetent undervisningspersonell til spesialiserte teknologiemner ikke er en lett jobb.

diff

Den triste realitet er at det som en konsekvens er proporsjonalt vanskeligere å stille krav til aktuelle undervisningskandidaters kompetanse som faglærere og pedagoger med fullt eller delvis ansvar for gjennomføringen av et emne. Da disse foreleserne fra hva jeg har erfart i stor grad “leies inn” for å konsultere, sidestilt med øvrige profesjonelle engasjement, synes det ofte å oppstå problemer når det kommer til kontinuitet og struktur i faget dersom disse overlates for mye ansvar. Undertegnedes oppfatning er at de har svært varierende erfaring og kunnskap både når det kommer til universitetets rutiner for gjennomføring og organisering av emner såvel som pedagogikk og didaktikk i selve forelesningene, men må dette kanskje være å forvente, utfordringene tatt i betraktning?

Dette er et tema vi i AltUnd er bevisste på og som jeg vil følge opp i mitt videre arbeid, men også et tema som allerede er på dagsplanen i Uniped hvor det taes til følge gjennom styrking av organisasjonen med to nye stillinger knyttet til fagspesifikk didaktikk – udelt positivt for mine medstudenter, og spennende for AltUnd.

Forventninger…

Hva tenkte du idet du fant ut at du ville studere økonomi? Eller astrofysikk? Eller lingvistikk for den saks skyld?

I pre-studiefasen, altså der man befinner seg før man har begynt på sin respektive utdanningsinstitusjon, er man som regel på jakt etter mer eller mindre nyttig og relevant informasjon som forhåpentligvis kan motivere og bidra til å sette mål for pre-studenten. Informasjonskanaler finnes det i fleng; utdanningsmessa, skolebesøk, campusomvisning og ytterligere markedsføring for å nevne noe. En annen, og minst like viktig kanal (kanskje den viktigste) er selve studiebeskrivelsen og enkeltemnebeskrivelsene som ligger på nett. I mitt forrige liv som pre-student gikk jeg samvittighetsfullt gjennom disse beskrivelsene innenfor mitt studievalg, men opplevde utover semesteret at mange av emnebeskrivelsene ikke bare var overfladiske, men også til dels ukorrekte. Dette bidro til å senke motivasjonen min betraktelig med tanke på at jeg hadde forventet noe ganske annet. På mange bachelorgrader har studenten mulighet til å melde seg opp i såkalte ”frie emner” for å fylle på med studiepoeng. Dette er positivt og kan bidra til at flere små (les: nesten utdødde) emner har muligheten til å overleve. Samtidig er ikke disse emnene obligatoriske og dermed kan studentene når som helst melde seg av uten at det utgjør noen større skade. Jeg kan se for meg at dette ofte forekommer når emnebeskrivelsen enten er for dårlig eller ikke stemmer overens med det faktiske innholdet. Dette er selvsagt ikke den eneste grunnen, men undertegnede ser potensialer for oppdateringer både her og der. Det skulle i grunnen ikke være for mye å forlange å få vite hva vi går til.

Kahoot!

Det er på tide å skrive litt om noe positivt som foregår på NTNU. Vi i AltUnd har et par ganger i løpet av våren blitt spurt flere ganger om vi kjenner til noen ekstra engasjerte forelesere. Personlig kommer jeg ofte tilbake til emnet Programvarearkitektur som jeg har gleden av å ta i vår. I dette emnet blir det tatt i bruk utradisjonelle undervisningsmetoder som det settes stor pris på her i gården. Kjernen i å aktivere studentene ligger i et interaktivt spørrespill som spilles av studentene i forelesningene. Dette foregår slik at studentene får en kort nettadresse til spillet, en pin-kode som peker til akkurat den runden som skal spilles nå og deretter velger et brukernavn og man er i gang. Spørsmålene er hentet fra stoffet som nettopp har blitt undervist, typisk har man 30-35 minutter med undervisning og 10-15 minutter med spørsmål. Mellom hver runde blir det vist en high-score liste som viser de fem som har mest poeng hittil. Etter alle spørsmålene blir det kåret en vinner. 

Tanken er at studentene vil følge bedre med når de vet at det kommer spørsmål om akkurat det som foreleses om senere. Det at det ikke gis karakterer, men bare er en artig måte å repetere og oppsummere stoffet som har blitt gjennomgått i forelesningene gjør at det er lystbetont og gøy, og deltagelsen har vært høy gjennom hele semesteret. 

Image

Omtrent akkurat slik ser det ut. Neida. Men det er artig.

Jeg er personlig meget positivt til dette av flere grunner. Det er positivt at det tas i bruk ny teknologi, det er positivt at det gis et incentiv for å møte opp på forelesninger, det er positivt at det tas i bruk ny teknologi for å fornye en ellers gammeldags undervisningssituasjon og sist men størst, det er meget fornøyelig å møte forelesere som tar undervisningen sin på alvor og virkelig legger en innsats for god kunnskapsformidling. Mer av dette!

Itslearning og andre onder

NTNUs bruk av Itslearning som e-læringssystem/learning management system (LMS) møter mye sukk og akk hos studenter og muligens også forelesere. Systemet er rotete, det er vanskelig å få tak i informasjonen du søker etter og funksjonene virker utdaterte for de som er vant til å bruke nettfora, sosiale medier og andre tjenesteleverandører. NTNU gjør kontinuerlige vurderinger om bruk av LMS, og en slik runde pågår også nå.

Problemet med å ikke ha utviklet sitt eget LMS, er at mulighetene da begrenser seg til hyllevare. De to største aktørene på markedet er Fronter og nevnte Itslearning. Disse er tungt inne hos høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, som i sum utgjør en relativt stor kundegruppe. Undertegnede kjenner ikke stort til hvordan samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og disse leverandørene foregår, men noe må jo være årsaken til at de forlenger kontraktene gang på gang.

En kjennsgjerning er at både Itslearning og Fronter er dårlige med tanke på tilgjengelighet og universell utforming. Navigasjonen er lite intuitiv, strukturen er rotete og koden er laget på en måte som gjør det vanskelig for digitale hjelpemidler å lese det som presenteres. Også med tanke på åpen og gratis kunnskap er systemene dårlige – særlig Itslearning er veldig restriktive på hvem som har tilgang til kursmateriell. Dette gjør det vanskelig for potensielle studenter å sjekke ut emner de vurderer å ta.

Muligens er kundeservicen eller noe annet såpass godt at institusjonene fortsetter å arbeide med disse leverandørene. Likevel bør det være på tide å stille tøffere krav til leverandørene; om ikke systemene gjøres mer tilgjengelige og åpne, vil en søke etter nye løsninger. Det er på tide med en reell konkurranse.

Noen idéer om referansegruppen

I forbindelse med at NTNU fikk strykkarakter i NOKUT-rapporten i forrige uke (Tok du også vinterferie? Se her og her) har det vært mye snakk om referansegrupper, og at disse ikke fungerer.

Retningslinjene er uklare, referansegruppen er ikke representativ, rapportene fra referansegruppen havner i en skuff og forslag til forbedringer blir ikke tatt med opp til instituttet.

Når referansegruppene ikke blir hørt, og arbeidet deres ikke fører frem, er det et stort tap. Det undervises i omlag 3000 emner ved NTNU. Det kreves ikke mye hjernegymnastikk for å forstå at kravet om referansegrupper gjør at svært mange studenter og forelesere/emneansvarlige legger ned svært mange timer i et arbeid som ser ut til å havne i en skuff, om det i det hele tatt blir laget en rapport.

Da er det kanskje ikke så rart at referansegruppen har fått et dårlig rykte, som igjen påvirker holdningen både foreleser og studenter har til hva som kan komme ut av arbeidet i referansegruppen. Og finnes det egentlig en rolle for den å fylle når vi nå har fått elektroniske sluttevalueringer av emner, der alle studenter på emnet kan delta i en spørreundersøkelse og i tillegg legge igjen sin egen, anonyme, kommentar og forslag til utbedringer?

Per i dag ser det kanskje ikke slik ut. Men det unike med referansegruppene er at de har potensiale til å skape en dialog mellom studenter og foreleser, på emnenivå, gjennom semesteret. Det er opp til både studenter og forelesere å gripe denne muligheten, og bruke den for det den er verdt.

Hvordan kan dette gjøres i praksis? Kanskje kan en av referansegruppens viktigste oppgaver være å lede en diskusjon der alle inviteres til å delta. Jeg kan se for meg at foreleser gir gulvet til referansegruppen i begynnelsen av en forelesning, mens hun eller han går ut og tar et kvarters kaffepause. Her får alle muligheten til å si sin mening, og man kan også sette i gang en diskusjon, som deretter kan tas med til foreleser eller emneansvarlig. Dette kan gjennomføres flere ganger i semesteret.  Ved slutten av semesteret utarbeider referansegruppen en rapport, der man kan påpeke hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og forslag til endringer. Gjerne etter en mal, slik at man vet hva det forventes at man evaluerer. Referansegruppen kan slik styres til å evaluere faget på de punktene man har definert som viktige – for eksempel om undervisningen speiler læringsmålene, og ikke om luftkvaliteten er dårlig eller stolene harde.

Dette er ikke en utopi, det er kun en bedre og systematisk utnyttelse av ressurser som vi allerede bruker. Vi må kunne rettferdiggjøre tidsbruken. Referansegruppearbeidet har en viktig funksjon i at de går i dialog med foreleser, men de må også kunne føre frem til et konkret resultat, forslag til utbedringer som er klart formulert og blir kommunisert til emneansvarlig og instituttet.

Undervisningsinnovasjon

Dagens typiske undervisningsinstitusjon har lenge stått fast i samme spor av rigid enveispedagogikk og grå kunnskapsformidling (satt kraftig på spissen). Likevel kan man fra tid til annen se innslag av nytenking og innovasjon som søker å endre på dette, gjerne muliggjort av stadig fremskridende teknologi og dens økende tilgjengelighet.

Vedlagte video viser et godt eksempel på en studiehverdag som på mange måter er snudd på hodet gjennom innovativ bruk av allerede tilgjengelige ressurser.

Våre forelesere og veiledere har lenge hatt muligheten til å utvide sin pedagogiske horisont, men foreløpig ligger engasjementet og ansvaret hos de ensomme ildsjelene som forfølger dette på eget initiativ, og blir fantastiske pedagoger – alene.

Er det mulig å strukturere og kvantifisere innovativ kunnskapsformidling til åpenbar nytte for studentfellesskapet, eller koker det ned til at dette er kompetanse som den enkelte uansett er nødt til å tilegne seg selv? Hva skal isåfall til for å gjøre den jevne foreleser mer interessert i nyskaping?

Kvalitetsløs kvalitetssikring

NTNU har de siste dagene vært i hardt vær i media (blant annet dusken.no og Universitetsavisa) grunnet manglende kvalitetssikring av utdanningen. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har mottatt en sakkyndig rapport som anbefaler å underkjenne NTNUs systemer for kvalitetssikring av utdanningen. Dette er en dramatisk ripe i lakken for NTNU.

NOKUT er et mektig organ for høyere utdanning i Norge. Om ikke NTNU hiver seg rundt og følger opp bemerkningene rapporten kommer med, risikerer vi blant annet å miste retten til å opprette nye studier.

Selv om dette generelt er triste nyheter for NTNUs omdømme, er det gledelig at rektoratet tar rapporten på høyeste grad av alvor og inkluderer studenttillitsvalgte i det kommende arbeidet. Vi i AltUnd vil følge prosessen fremover nøye og vil gjerne inkluderes i råd som angår referansegrupper, emneevaluering og andre deler av NTNUs kvalitetssikringssystemer som vi har jobbet mye med fra før.

En for alle alle for en!

Et nytt semester, nye muligheter. Fakulteter, institutter, forskere, forelesere og sist men ikke minst studenter er allerede i full gang med semesterets mange mål. Mål er det viktig å ha. Både på hjemmefronten og i arbeidslivet. Derfor vil jeg gjerne dedikere dette blogginnlegget til Under Dusken-journalist Hege Sjøvik for artikkelen ”Gi professorene karakterer”. Kort oppsummert, og slik som overskriften indikerer, handler dette om undervisningskvalitet med våre seniorer, professorene, i fokus.

Artikkelen kan leses her: http://dusken.no/articles/details/23114/gi-professorene-karakterer/

Ansvar for egen læring er en viktig målsetning som student, men det stiller naturligvis et krav til at din læremesters kompetanse og evne til å inspirere er på plass. Hvem av oss har vel ikke opplevd den litt uengasjerte foreleseren som i stedet for å få deg til å boble over av nysgjerrighet ender opp med en haug studenter som i halv-våken tilstand gjesper kjevene ut av ledd og går etter de første tre kvarterene. Denne stakkaren kategoriserer jeg som forskeren som helst skulle sett at h*n unnslapp de 25% av stillingen som i utgangspunktet skal vies til undervisningens kunst.

Som førsteårsstudent avhenger mye av foreleseren. Klarer de å overbevise deg om at faget deres er det absolutt viktigste og mest spennende i hele verden, så viktig og spennende at du til og med kunne tenke deg å gå videre med en bachelor og senere en master, har de gjort en god jobb.

Et stikkord i denne sammenhengen som undertegnede mener det er viktig å fremheve er takknemlighet. Om du virkelig er så heldig å få tildelt stillingen som forsker eller stipendiat, en ettertraktet jobb som de fleste av oss bare kan drømme om, burde de fleste føle en viss form for takknemlighet og dermed med god samvittighet gjøre det beste ut av jobben sin.

Jeg har tro på at engasjement er gjensidig. Jeg for min del har vært svært heldig med de foreleserne jeg har møtt på underveis. En av de som så absolutt skriver seg inn på topp ti – listen med god margin mente at en forelesning kunne være minst like givende for foreleseren selv som for studentene. Han innrømmet nærmest at han til tider betraktet forelesningene sine som en kollokvie hvor han i ny og ne tok for seg diverse innspill fra studentene som han selv som forsker kunne gruble videre på.

Og bare så det skal være sagt, det varmer en ivrig student å vite at man ikke nødvendigvis bare er tilskuer med også bidragsyter til forelesningene.

Så husk dette, kjære forskere, stipendiater og professorer; engasjement er gjensidig! Uten oss ingen dere og omvendt.

Målsetningen er dermed enkel: gjør ditt beste og overbevis de fleste!

Ut mot havet

For mange av oss er tiden vi tilbrakte på videregående skole forbundet med spenning, ansvar og ikke minst med daglige utfordringer. Både store og små. En av de største ligger i fremtidens hender; nemlig hva skal jeg bidra med til verden når jeg blir stor? Da det naturlig nok ikke finnes et gitt svar på denne for hvert enkelt individ, kan dette for enkelte føre til at ubesluttsomheten tar overhånd, noe som videre kan føre til at flere enten dropper ut av videregående eller venter med høyere utdanning til flere år etter. Undertegnede tilhører den sistnevnte kategorien.

Flere prosjekter er iverksatt for å gi Norges ungdom inspirasjon til hva de kan bruke livet sitt på. Eksempler på dette er blant annet studieveiledningen man har krav på ved enhver videregående skole, samt utdanningsmessa som inviterer representanter fra universiteter og høyskoler over hele landet (og utlandet) til å spre håp og drømmer til skoleungdommen. Et annet tiltak som gjennomføres er omvisninger på universitetet her i byen, hvor 17 – 18-åringene får en klarere forståelse av hvordan et institutt og en professor ser ut, samt hvor studentene drikker kaffen sin.

Jeg husker godt denne tiden før min studiehverdag tok til for alvor. Selv hadde jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hverken hva, hvem, hvor eller hvordan, til tross for at jeg deltok på det meste som var å oppdrive av fremtidsorienterte tips. En av grunnene til dette kan bunne ut i en usikkerhet på hvordan selve studiehverdagen ser ut for gjennomsnittsstudenten. Hva sysler egentlig studentene med på universitetet? Kunne en ”deltagende observasjon”, for å stjele et sosialantropologisk begrep, vært et alternativ som kunne blitt prøvd ut? Med dette sikter jeg til å la videregåendeelever få muligheten til å bli med på et utvalg av forelesninger slik at de kan få oppleve essensen av en ekte studiehverdag. Det skulle vel ikke være så vanskelig å få til med tanke på at de fleste forelesninger er åpne for alle. For min del ville det heller vært å foretrekke enn en omvisning i kaffebaren.

Teknostart

Hva er Teknostart og Humstart?

Teknostart er et obligatorisk oppstartsprogram for førsteårs sivilingeniørstudenter ved NTNU Gløshaugen. Ukene starter med informasjon, velkomst ved fakultetene, og inndeling i de gruppene som vil brukes i de neste to ukene. Hovedaktivitetene til Teknostart består av matematikk, grupperefleksjon og prosjektarbeid i grupper.

Humstart er et oppstartsprogram som gir en introduksjon til humanistiske studier ved NTNU Dragvoll. Programmet er obligatorisk for de fleste nye studenter ved Det humanistiske fakultet. Humstart er organisert som en obligatorisk del av introduksjonsemnet EXFAC, og hovedaktiviteten i Humstart er knyttet til fagområdet du har valgt.

Hva er hensikten med disse oppstartene?

Hensikten med disse oppstartene er først og fremt å gi studenten en positiv start på studie tiden, i form av å komme i kontakt med nye mennesker og få en innføring i de/det aktuelle fagfeltet. Videre er også Teknostart på sin side en fin måte å få repetert ligg grunnleggende før semesteret starter opp for fullt med fire fag, oppstarten må likevel ikke forveksler med introkursene som forgår på sommeren.

Studentassistenter

For at prosjektarbeidet og grupperefleksjonen skal gjennomføres best mulig ansettes en rekke studentassistent av NTNU de to oppstartsukene både for Humstart og Teknostart. Disse studentassistentene skal i forkant ha vært i gjennom kurset LAOS som gjennomføres av Uniped. Opplæringssystemet skal fremme læringsformer basert på dialog og faglig veiledning, bedre veiledningen for alle studenter ved NTNU gjennom regelmessige tilbakemeldinger i studieåret. Videre skal det bidra til mer studentaktive undervisningsformer og øke mulighetene for å utvikle og gjennomføre nye og varierte evalueringsformer. Studentassistentene styrker egen læring innenfor sine respektive fag og trene på samarbeid. Dette tar de med seg inn i grupperefleksjonen som studenter på Humstart og Teknostart har som en del av prosjektarbeidet

Altund belyser Teknostart og Humstart

Det er ingen hemmelighet at det kreves mye resurser fra universitetet å gjennomføre disse oppstartsukene. Studentene skal ha kompetente fagfolk rundt seg under prosjektarbeid og i undervisning. I tillegg kreves det en rekke studentassistenter for å få avviklet grupperefleksjon og prosjektarbeid. Vi i AltUnd, med Maria Foshaug i spissen skal i tiden fremover se hvordan disse ukene fungere i praksis. Gjennom møter med studenter, institutter, fakulteter og Teknostart- og Humstartansvarlige avdekke om det er samsvar mellom bestemmelsene og praksisen. Vi skal også se på om det noen steder hvor resursene kanskje ikke blir utnytte godt nok. Bakgrunnen for fokus på denne saken et at to av Altunds medlemmer selv har være studentassistent og samtlige har deltatt på Teknostart eller Humstart sitter på egne oppfatninger og erfaringer.

Presentasjonsteknikk

Et av de mest synlige og hverdagslig aktuelle aspektene ved universitetsutdanning vil alltid være det som foregår i forelesningene, altså selve kunnskapsoverføringen fra faglærer til student. Gitt at det eksisterer gode nok lærebøker er det riktignok mulig å omgå dette totalt, og for noen vil dette faktisk være å foretrekke. Enhver student med et par semesters erfaring vil nemlig ha rukket å merke de store forskjellene det kan være fra fag til fag og foreleser til foreleser, og vil nødvendigvis tilpasse seg disse, samt gjøre en vurdering av eget utbytte av undervisningsformen.

Nøyaktig hva som definerer en god forelesning er imidlertid vanskelig å sette ord på, da den gjerne appellerer både til fornuft og følelser. Min oppfatning er altså at kjernen i spørsmålet ligger i disse “uskrevne reglene” for presentasjonsteknikk, og at både student og foreleser ville hatt nytte av en konkretisering av disse. Men er dette egentlig mulig? Finnes det en oppskrift på hvordan man fremtrer karismatisk og engasjerende?

Kanskje ikke. Men dette er et tema vi har hatt oppe til diskusjon, og som vi akter å utforske i fremtiden. Det praktiske ansvaret for å sikre studiekvaliteten ved NTNU ligger naturligvis hos Uniped, og de har allerede rutiner for pedagogisk opplæring og oppfølging (jf. forrige innlegg om utdanningskvalitet), selv om dette også er et kontinuerlig prosjekt. Likevel er det vår jobb å vurdere eksisterende tiltak, samt skape bevissthet rundt mulige forbedringer eller tillegg, og vi har fortsatt mye spennende arbeid i vente.

For å støtte opp med noe konkret, vil jeg gjerne henvise til en kort (og kostnadsfri) e-bok av Seth Godin om et stadig mer aktuelt tema som vi også har hatt oppe til diskusjon, nemlig (mis)bruk av Powerpoint i undervisningsøyemed. På godt og vondt blir det stadig vanskeligere å gjennomføre et utdanningsløp uten å bli utsatt for dette verktøyet, og jeg tror vi gjør klokt i å ikke la Microsoft alene få sette rammer for vår pedagogikk og informasjonsformidling. Godin oppsummerer vanlige «tabber» og gir forslag til bedre løsninger, og undertegnedes subjektive mening er at han har et par gode poenger.

Seth Godin: Really Bad Powerpoint (and how to avoid it)

Igjen virker det kanskje lettest å peke på hva som fungerer dårlig heller enn å gi konkrete løsninger, men dette gir likevel noe til ettertanke, samt et utgangspunkt for forbedringer. Personlig skulle jeg gjerne sett at noe tilsvarende ble spredt til alle forelesere som benytter seg av digitale presentasjonsverktøy (hint hint, Uniped…).

Utdanningskvalitet

Utdanningskvalitet er et hårete begrep. For ledelsen ved universitetet handler det gjerne om strategier, overordnede mål og systemer for å ivareta dokumentasjon av arbeidet som gjøres. For en foreleser handler det muligens om pålagte rutiner og merarbeid, men også tilbakemeldinger på hvordan en kan forbedre seg. Men hva med studenten?

Jeg skal prøve meg på noen forslag om hva det kan innebære. I hverdagen vil noen kanskje forbinde det med referansegruppearbeid, emneevalueringsskjema og oppfølging en aldri ser snurten av. Det har seg nemlig slik at studenter flest går videre, slutter med emnet, og ser lite til den fremgangen som skjer.

For skjer det egentlig noen fremgang? Det er vanskelig å si, ettersom studenter som oftest har lite forutsetninger for å vite hva som har blitt gjort tidligere. Samtidig kan det virke overflødig å legge ned noen særlig innsats i evalueringene, da disse uansett ikke kommer til å «angå deg». Her tror jeg det er viktig å tenke at vi alle har et felles og solidarisk ansvar for at undervisningen blir bedre. Det vil gagne deg som kandidat i fremtiden at du har gått på et ledende universitet.

Systemene er i hvert fall på plass. NTNU har en egen side dedikert til utdanningskvalitet. Spørsmålet er selvsagt om den er god nok, og om den i det hele tatt benyttes av forelesere og studenter.

 

Vi i AltUnd jobber om dagen med problemstillingene jeg nevner over. Vi har ikke kommet langt ennå, men vi håper å kunne bidra til at utdanningen vår blir best mulig.

Hei Lånekassen, ta ei gullstjerne!

Lånekassen får, tradisjonen tro, veldig mye pes i begynnelsen av høstsemesteret. Vi studenter lever under fattigdomsgrensa og har snart ikke råd til import-øl lengre. SIFO-tallene skriker mot oss og minstepensjonistene raser forbi på lønnsstigen.

Siden det meste allerede er sagt og sutret om konsumprisindekser og boligpriser, her er en gladnyhet ( ! ) fra Lånekassen! For å være helt ærlig er det faktisk gammelt nytt, men det er få som har fått med seg denne viktige ordningen.

Lånekassen har et tilbud som kan forbedre studiehverdagen for veldig mange. Det dreier seg om ordningen med ekstra støtte for studenter med funksjonsnedsettelse.

I hovedsak består den av tre punkter

* Du kan få et tilleggsstipend på 3200 kr i måneden

* Du kan få støtte i 12 måneder

* Du kan få støtte utover 60 poeng forsinkelse i studiene

Det er et krav til dokumentasjon fra legen din om at du 1) har en funksjonsnedsettelse og 2) at denne hindrer deg i å jobbe ved siden av studiene. For å få støtte for 12 måneder må du også dokumentere at du ikke kan jobbe i sommermånedene.

Se Lånekassen sine sider for mer informasjon. Det er fremdeles ikke for sent å søke dette semesteret!

For alle gjeldsslaver avslutter jeg med et utdrag fra «L» av Erlend Loe.

«En bekymret Martin kommer bort til meg og peker ut mot revet. Det ligger en båt der ute. En liten lettbåt. Visst gjør det det. En lettbåt her ute? Det er uhørt. Kan det være Lånekassen? Martin frykter at det er det. Han mener å ha hørt rykter om at noen med bakgrunn fra befalsskolen jobber som torpedoer for Lånekassen.»