Promovideo – oppdatering!

I vår foreslo AltUnd for multimediesenteret at de skulle produsere en promovideo rettet mot forelesere for å få flere forelesere til å vurdere å ta i bruk multimediesenterets tilbud om å filme forelesningene deres. Tanken bak videoen var at de som har tatt i bruk videoforelesninger i sin undervisning og at studenter som har hatt forelesere som har benyttet seg av tilbudet skulle dele sine erfaringer så forelesere som er interesserte i dette skal få større innsikt i hvordan det fungerer og hvordan studentene opplever dette.

Denne filmen er nå ferdig og ser slik ut:

 

Et av de viktigste poengene for forelesere å ta med seg er at man opplever lite frafall fra de ordinære forelesningene og at de fleste bruker videoforelesningene når de er forhindret i å møte i den aktuelle forelesningen eller når de skal repetere stoff som allerede er gjennomgått.

Foreleser Bjørn Andersen kommenterer også at videoforelesningene kan brukes av foreleseren selv til å vurdere kvaliteten på sine egne forelesninger. Dette er en teknikk som er godt kjent i mange fagmiljøer fra før av. Det kan være veldig konstruktivt å få sjansen til å observere seg selv utenfra for å se hvordan man opplever seg selv fra andre siden. Mange synes dette er ubehagelig. Årsaken til dette ubehaget man opplever ved å se sine egne prestasjoner på  film er nettopp at man blir ubehagelig klar over sider ved sin egen presentasjon av fagstoffet som ikke fungerer optimalt. Her bør foreleserne ta utfordringen og ikke være redd for å kontinuerlig vurdere og forbedre sitt eget undervisningsopplegg. Hvis man stopper opp og tenker seg om to ganger er ikke dette noe man skal frykte, men ønske velkommen som en ressurs som kan hjelpe til å forbedre undervisningskvaliteten på NTNU.

Promovideo – vi trenger studenter

Denne uken ble det bestemt at Multimediesenteret (MMS) skal lage to videoer om bruken av videoforelesninger ved NTNU.

Den første videoen skal være en slags promovideo, der to faglærere, NTNU-ledelsen og noen studenter uttaler seg om hvordan det er å ha videoforelesninger. Aktuelle temaer som studentene kan snakke om kan f.eks. være:

  • repetisjon
  • refleksjon og spørsmål
  • mulig å flytte undervisningen i tid og rom
  • språkutfordringer
  • lærevansker
  • å lære fra andre forelesere/få nye innfallsvinkler til emnet

Videoen skal lages i uke 20 (fra 14.mai), og siden videoen skal være på maks 3 minutter til sammen, tar det ikke veldig lang tid med opptakene.

VI TRENGER EN STUDENT SOM KAN TENKE SEG Å STILLE OPP! Hvis du kjenner noen eller kan tenke deg å stille opp selv, hvis du har hatt videoforelesninger før, vennligst send oss en mail på altund@list.stud.ntnu.no !! Fristen er torsdag, 03.mai. Du kan bidra til at flere forelesninger blir tatt opp på video. Dette kan hjelpe studenter som har lærevansker, studenter som trenger tilrettelegging eller simpelthen alle studenter, som ønsker et bedre læringsutbytte ved å kunne se på videoforelesninger igjen.

Tusen hjertelig takk på forhånd!

AltUnd

 

 

Mere reliabilitet og sensurveiledninger

Før påsken satte inn skrev jeg et innlegg om sensur og reliabilitet  som jeg skulle følge opp etter hvert som jeg fant flere svar angående denne gråsonen.

Nå har jeg tatt en liten prat med konsulentene på SVT-fakultetet, samt en av de eksterne sensorene som vurderte min eksamen på nytt. Her er noe av det jeg har funnet ut:

Alle eksamener skal ha en sensurveiledning. Om dette ikke sier deg mye, er det altså snakk om en veiledning, skrevet av den som lager eksamenen, for de som skal rette eksamen. Veiledningen skal inneholde hva det forventes at studenten skal prestere i de ulike oppgavene, og er der blant annet for å sikre lik behandling. I teorien blir det laget en slik veiledning til hver eksamen.

Tilbake i virkeligheten er det slik at det ikke alltid blir laget en veiledning til alle eksamener. Om du er blitt satt ned til stryk etter en klage, eller har gått ned en eller flere karakterer, bør du sjekke med instituttet om det finnes en sensurveiledning. Hvis ikke har du en god sak på å få det nye resultatet underkjent.

Det er også mulig å klage på selve sensurveiledningen. Jo dårligere sensurveiledning, jo dårligere inter-rater reliabilitet. Altså- med en lite utfyllende og nøyaktig sensurveiledning er karakteren din, som du har jobbet hele semesteret for, i mye større grad overlatt til flaks med tanke på hvilken av sensorene du får.

Forøvrig – sensurveiledninger er et veldig godt verktøy for eksamensøving, særlig om du ikke har tilgang til gamle A-besvarelser, men kun oppgavene. Du kan få fatt i veiledningene, men det er mulig du må mase litt på instituttet. (Det er greit å mase. Noen ganger finner man gull på bunnen av gnål)

Moralen er: Sensurveiledningen er viktig. Karakteren din bør være avhengig av den.

fortsettelse følger..

Ferdig med utdanningen – hva nå?

 

Dette innlegget er litt farget av personlige erfaringer og tanker, men slik er det jo egentlig med alle prosjekter og tanker vi drøfter i AltUnd.

Som dere sikkert har fått med dere, skal flere av oss slutte i AltUnd. Enten fordi vi er ferdige med bindingstiden eller fordi vi skal fortsette utdanningen vår ved et annet lærested eller rett og slett fordi vi er ferdige med utdanningen vår.

Det siste tilfellet gjelder så meg. Men hva skal skje nå?

Den siste uken har det blitt publisert en artikkel om hvor mange prosent av studentene i de forskjellige studieretningene er ute i relevant arbeid. Og når jeg tenker på de jeg kjenner, som nå er ferdig med en mastergrad eller bachelorgrad eller profesjonsutdanning, da er jeg veldig fristet å tenke på klisjeer.

Det blir veldig fort veldig lett å tenke at de som går medisin uansett skal jobbe som lege. Og de som blir siv.ing. har jo helt sikkert også blitt headhuntet allerede på tredje året. Men hva med oss som går HF eller SVT og som ikke skal jobbe som «lærer»?

Jeg har tenkt å ta en PhD og skal søke. Og det er her AltUnd blir viktig. Vi jobber med å forbedre utdanningskvaliteten. Men hvilken kvalitet har en utdanning, når man selv ikke engang kan si helt klart hva det er man «kan» og «ha lært»? Hvordan skal man da kunne vurdere kvaliteten i utdanningen? Det finnes helt konkrete læringsmål for hvert enkelt emne. I emnet mitt om spansk litteratur f.eks. skal jeg ifølge emnebeskrivelsen kunne «plassere noen utvalgte forfattere og tekster i sin litterære sammenheng, vurdere hvilken analytiske metode som kan være hensiktsmessig for den enkelte teksten og gjennomføre en nærlesing av teksten.» Men etter fem år og med mange forskjellige emner, hva er de hovedmålene jeg har oppnådd? Hva er det egentlig jeg «kan» nå?

Jo mer jeg tenker på det, dess sikrere er jeg at det hadde vært nyttig for alle typer utdanning å ha konkrete helhetlige mål for hele utdanningen. Kanskje hadde kjentskap til slike utdanningsmål hjulpet meg å tilpasse mine forventninger som ny student ved NTNU? Kanskje jeg hadde funnet en utdanning som passer meg bedre, eller kanskje jeg kunne ha planlagt hele utdanningen min litt bedre? Og kanskje jeg kunne hatt et bedre utbytte av utdanningen min slik at jeg blir mer attraktiv for fremtidige arbeidsgivere?

Det blir kanskje verdt å se litt mer på KVASS igjen. For meg som slutter i AltUnd er det bare å si: Lykke til til alle dere som er ferdigutdannet til sommeren, som skal søke jobb og som også håper å være blant de prosentene som har funnet en relevant jobb etter utdanningen.

Valg av alternative undervisningsformer

Bilde hentet fra http://www.sxc.hu/browse

Vi i AltUnd er opptatt av alternative undervisningsformer ved universitetet. Med alternative undervisningsformer mener vi undervisningsformer som er alternativer til den undervisningen som gjøres nå. Alternative undervisningsformer karakteriseres av nyskapning, utvikling og innovasjon. Dette innebærer også pedagogisk utvikling.

Det eksisterer flere ulike alternativer for undervisningsformer, og med en kontinuerlig utvikling av ny teknologi og ny kunnskap om læringsprosesser dukker det stadig opp nye alternativer. Å velge et nytt alternativ innebærer en endring av det ”gamle”. Noen alternativer innebærer mindre endring enn andre og ulike alternativ velges av ulike forelesere. I undervisning kan alternative undervisningsformer være å skape en sterkere dialog og debatt mellom studenter og foreleser, videoforelesninger, gruppearbeid/prosjektarbeid, problembasert læring og flipping.

Fra psykologien har vi oppnådd kunnskap om at det eksisterer ulike psykologiske barrierer for endring av praksis på individnivå. Dersom det i organisasjonen er ønskelig med en endring av foreleseres bruk av undervisningsformer, vil det være viktig å avdekke og imøtekomme disse barrierene. For at en endring skal skje må man blandt annet oppleve at det eksisterer et behov som alternativet vil dekke. Dersom man anser at det ikke eksisterer et behov blant studentene, ser man jo heller ingen vits i å gjøre en endring. En annen barriere kan være usikkerhet rundt den nye praksisen. Nye undervisningsformer forutsetter ofte at man må tilegne seg ny kunnskap om hvordan disse kan benyttes i praksis. Desto mer kunnskap man har om bruk av en undervisningsform i praksis, desto tryggere kan man bli på at man vil kunne benytte undervisningsformen på en tilfredsstillende måte. Trygghet rundt egen praksis kan fasiliteres via støtte, oppfølging og positive tilbakemeldinger, og er ofte funnet å være en god prediktor for individuell atferd.

Målet med undervisningsformer er å nå frem til så mange studenter som mulig på en måte som sikrer læring. På denne måten kan undervisningsformer også ses på som et middel for oppfølging av studentene. Jeg er interessert i alternative undervisningsformer fordi jeg tror at nyskapning i undervisningen kan bidra til å forsterke dette. Videre tror jeg at endring i bruk av undervisningsformer innebærer et fokus på pedagogisk utvikling. En utvikling som jeg tror forutsetter tett oppfølging, tilbakemelding og støtte, både til- og mellom forelesere ved universitetet.

 

Vår hverdag

Bakgrunn for dette blogginnlegget.
I forbindelse med at vi for tiden tar opp nye medlemmer i AltUnd vil vi lette litt på sløret og beskrive mer konkret hva vi driver med så det skal bli lettere for potensielle medlemmer å sette seg inn i. I dette innlegget skal jeg ta for meg hvordan vi jobber og hvordan man kan komme i gang med et prosjekt.

Arbeidsmengde og  ukentlig møte
Det meste av arbeidet utføres selvstendig eller gruppevis, men hver uke samles vi og har et felles møte som varer i to timer. Tidspunktet til dette møtet blir bestemt på starten av semesteret og blir lagt opp så det passer for alle. På dette møtet holder vi hverandre oppdatert om hva vi driver med og kan få råd, hjelp og innspill fra de andre medlemmene. Vi bestemmer hva som skal bli gjort til neste gang og diskuterer også aktuelle saker som angår AltUnd som helhet og muligheter for nye prosjekter og tiltak vi kan iverksette. Vi får betalt for 100 timer med arbeid i semesteret, men kan selv velge hvordan vi vil fordele timene. Ettersom jobben er for studenter er det tilrettelagt for at man kan gjøre mindre hvis man har mye å gjøre og mer hvis man har god tid. Arbeidstiden er derfor meget fleksibel.

Årsrapport
AltUnd ligger under PLU (Program for lærerutdanning) og hvert år skriver vi en årsrapport hvor vi redgjør for hva vi har drevet med det foregående året. Årsrapporter kan leses på denne bloggen.

Hvordan vi jobber
For å forklare hvordan og hvorfor vi jobber som vi gjør føler jeg det nødvendig å sakse inn et relativt stort utdrag av vårt mandat:

1. AltUnds overordnede oppgave vil være å arbeide for en bedret studiekvalitet ved NTNU, blant annet gjennom å være en pådriver i arbeidet for alternative undervisningsformer. Å realisere denne oppgaven innebærer at det iverksettes tiltak som er rettet både mot faglærere og studenter. Aktuelle virksomheter for AltUnd kan være:

  • å drive bevisstgjørende og holdningsskapende arbeid
  • å skape engasjement for studiekvalitetsspørsmål, blant annet gjennom info-tiltak
  • å drive opplæring, særlig for studenter, innenfor alternative undervisnings- og arbeidsmåter
  • å bistå ved oppstart av prøveprosjekter tilknyttet undervisning
  • å være representert i aktuelle fora som er opptatt av studiekvalitet, enten ved lokale enheter eller ved NTNU sentralt
  • å fungere som studentreferansegruppe for PLU – Seksjon for universitetspedagogikk
  • å bidra til en levende debatt om alternative undervisnings- og evalueringsformer blant NTNU’s studenter og lærere

Dette er jo flott, men hva innebærer det i praksis? I praksis innebærer det at mye konkret jobbing ofte ikke gir prosjekter hvor vi kan sette to røde streker under svaret og si oss ferdige med. I stedet er våre prosjekter ofte kontinuerlige prosjekter det jobbes fortløpende med og ettersom endringer i akademiske systemer ikke er gjort i en håndvending vil det i mange tilfeller være vanskelig å kvantifisere det arbeidet man har gjort.

Så hvordan finner man et prosjekt?
Først og fremst finner man seg et prosjekt å jobbe med, det kan være et prosjekt som allerede er i gang, et prosjekt vi har jobbet med tidligere eller et helt nytt prosjekt. Felles for alle disse er at de må falle inn under mandatet vårt. Hvis man ikke har noen ideer som man ønsker å jobbe med for øyeblikket har vi en idébank som man kan hente ut nye ideer fra, og det er også mulig å ta opp igjen gamle prosjekter som det har blitt jobbet med før.

Hva gjør man egentlig?
Det er her kjernen i saken befinner seg. Hvordan skal man som en liten student finne den informasjonen man trenger og hvordan skal man oppnå det man vil? Her er det faktisk slik at det er mange veier til Rom og man er nødt til å jobbe selvstendig og finne sin egen måte å oppnå det man vil. Dette innebærer som oftest å innhente informasjon gjennom å sende en rekke elektroniske brev, gammeldagse brev og gjennom å snakke med nøkkelpersoner som vet mye om emnet, diskutere fremgangsmåten med de andre på møtet og komme i kontakt med de rette personene gjennom flere ledd og ofte også gjennom tilfeldigheter. Man må foreslå, rette oppmerksomhet mot og få satt på dagsorden det man vil. Det er i stor grad opp til hver enkelt hvordan man foretrekker å jobbe.

En slutt?
Det er ikke alle prosjektene som har en ende, men er man heldig får man satt i gang prøveprosjekter eller som i tilfellet med prosjektet om strykemner, får satt det på agendaen i en av landets største aviser. Ofte må man belage seg på at man føler at man har gjort utrolig mye, men ikke har så mye å vise til. Det hele kommer veldig an på det individuelle prosjektet hvor lett det er å kvantifisere resultatene. Ofte kan man gi prosjektet videre til nye medlemmer som fortsetter å jobbe videre mot det samme målet.

Kort oppsummert
Kort oppsumert finner vi prosjekter vi kan sette i gang som er i tråd med mandatet og jobber på den måten det aktuelle prosjektet krever for å oppnå det vi vil. Vi møtes én gang i uken og rapporterer til PLU. I tillegg til det saklige på møtene drikker vi også kaffe og trives =)

Sensur & reliabilitet

Undertegnede har nylig mottatt svar på klage på sensur. Og fant ut at jeg var satt ned fra en grei “C” til en ikke fullt så grei “F”. I følge den generelle beskrivelsen av vurderingskriteriervil det si at jeg siden juletider har gått ned fra å ha en prestasjon som er tilfredsstillende på de fleste områder, til å fullstendig mangle selvstendighet og vurderingsevne. Og dette på samme oppgave.Jeg trodde først dette var en feil og tok en samtale med en av konsulentene ved instituttet, som kunne fortelle at det slettes ikke var gjort noen feil, at jeg burde regne med å bli satt ned i karakter ved klage, og dessuten var det en annen jente som var satt ned fra “B” til “F” på samme eksamen. Også var det slik at de har mer tillit til klagekomiteen enn de opprinnelige sensorene. Nemlig.

Så jeg ble sittende igjen med noen spørsmål. Noen av de er særs relevante, andre kanskje mer flisespikkeri fordi jeg er noe indignert over visstnok å ha fortjent en strykkarakter.
Alle er med tanke på hva man kan gjøre om man kommer i samme situasjon. For det viser seg at det slettes ikke er bare jeg som har opplevd en slik sak, og da tenker jeg at den passer som AltUnd-sak. Altså:

– Får jeg ta eksamen igjen likevel, når fristen for oppmelding er gått ut?
– Hvem er disse sensorene som har satt meg ned til stryk, og hvorfor er de så uenige med første sensur?
– Mener instituttet at det er uproblematisk at sensorer mangler interrater-reliabilitet, i en slik grad at sensur kan sprike fra «B» til «F»?
– Det heter at ny sensur ikke kan påklages. Hva kan man da gjøre for å få kastet den nye avgjørelsen hvis man mener at det er gjort grove feil? Finnes det smutthull?
– Ved gjentak av eksamen er jeg interessert i å først få se sensorveiledning fra forrige eksamen. Har jeg tilgang til denne?

Hittil har jeg funnet ut dette:

  • Det er mulig å melde seg opp til eksamen etter 15 februar. Dette viste seg å være svært enkelt. En samtale med førstekonsulenten på fakultetet (SVT), en mail, og vips så var jeg oppmeldt igjen.
  • Sensurveiledningen er en svært god pekepinn på hva man gjorde feil forrige gang, samt hva som forventes. Etter å ha lest denne har jeg også oppdaget mangler ved den som gjorde at karakterene min ble såpass sprikende. Og ja, man har tilgang til denne, men den ligger ikke nødvendigvis ute. Jeg måtte etterspørre den hos instituttet.

Da er jeg på vei til et møte med en av sensorene, men jeg følger opp på dette innlegget etterhvert som jeg finner svar på resten av spørsmålene.

Multimediesenteret på NTNU

For noen uker siden var Stine Owesen og undertegnede på et møte med multimediesenteret på NTNU i deres kontorer i realfagbygget. Formålet med møtet var både å orientere oss i AltUnd om hvordan det går med arbeidet knyttet til videoforelesninger, men også at de skulle høre hvilke tanker vi har om dette og opprette en løpende dialog.

Multimediesenteret på NTNU er i en unik situasjon i Norge ved at de tilbyr gratis filming av forelesninger og har flere heltidsansatte. De har utstyrt forelesningsaler med muligheter for å fjernstyrt filming så forelesningene potensielt sett kan filmes uten kamerafolk til stede og forelesningen holdes bare som normalt. Det er ingen som har benyttet seg av tilbudet.

Observante lesere har kanskje lagt merke til reklameplakater fra multimediesenteret som annonserer at det er mulig å legge inn en forespørsel om å få et fag som gir studiepoeng filmet. Denne reklamen er altså rettet mot forelesere, ikke studenter, allikevel kommer halvparten av forespørslene fra studenter. Forespørselen må komme fra foreleser. Forelesere er imidlertid litt nølende når det gjelder forespørsler om å bli filmet. Dette er forståelig, det er ikke alle som vil filmes mens de er på jobb. Det er også en del bekymring rundt at studentene skal droppe forelesninger til fordel for å se de når det behager dem hjemme i sin egen sofa.

Det er studentene selv som kan sørge for at forelesere får lyst til å få forelesningene filmet. I de forelesningene som har blitt filmet hittil har det ikke vært merkbart frafall i oppmøte og det er en kjemperessurs for studenter ved sykdom, reise i forbindelse med idrettsstevner, reise i forbindelse med turnévirksomhet. Bare det å ha mulighet til å se en del av forelesningen som man ikke helt forsto om igjen kan være gull verdt. Jeg håper derfor at studenter tar saken i egne hender og tar diskusjonen med foreleserne sine så det etterhvert blir flere som benytter seg av et veldig godt tilbud som er til god nytte for formidling og markedsføring.

Masterstudenten – elev eller forsker?

Her om dagen kom jeg over et innlegg med tittelen «Masterstudenten – elev eller forsker» som lå på Masterbloggen. Innlegget er basert på en masteroppgave skrevet av Ingrid Stock ved Institutt for språklig kommunikasjon med tittelen «Masterstudenten i spenningsfeltet mellom etablerte konvensjoner og utvikling av egen faglig stemme». Med stor interesse og beundring leste jeg innlegget og bestemte meg for at dette burde deles med flere. Jeg tillatter meg derfor her å gjengi ingressen og det første avsnittet fra innlegget:

«Å skrive en ”god” masteroppgave er ikke nødvendigvis et spørsmål om skriveferdigheter, det kan også være et spørsmål om hvordan den enkelte håndterer kravene og forventningene fra omgivelsene og den vanskelige posisjonen mellom studentrollen og forskerrollen.

Masterstudentene befinner seg i en spesiell posisjon når de skriver sin masteroppgave. På den ene siden er de fortsatt i en læringssituasjon – de er studenter som skriver en oppgave som er gjenstand for vurdering. På den andre siden går de inn i en forskerrolle – de gjennomfører en selvstendig vitenskapelig studie og bidrar dermed til kunnskapsutvikling i faget.»

– Innlegget kan leses i sin helhet på Masterbloggen.

AltUnd har tidligere hatt fokus på å hjelpe masterstudenter å komme i gang med skrivingen, og hilser derfor dette blogginnlegget velkommen med stor glede og fascinasjon. Ingrid Stock klarer på en utmerket og ærlig måte å forberede leserne på noe av det som ventes som fremtidig masterstudent. Innlegget står for seg selv og trenger ikke ytterligere kommentarer. La meg derfor heller avslutte med nok et sitat fra innlegget: «Å skrive masteroppgave er en sosial handling hvor skriverne bevisst og ubevisst tilpasser seg kravene fra omgivelsene.»

Lykke til med skrivingen!

LaTeX – kurs

 Som dere kanskje husker, har vi i AltUnd arrangert memo-kurs flere ganger. Disse memo-kursene har vært veldig ettertraktet og mange studenter kom for å lære nye memoriseringsteknikker.

Nå har vi tenkt at det kanskje kunne ha vært interessant for studentene ved NTNU å få tilbud om et LaTeX-kurs. For de som ikke vet hva LaTeX er (og jeg visste det heller ikke før jeg begynte i AltUnd), så er LaTeX ifølge geogebra.org » et typesettingssystem for dokumentproduksjon. Det tilbyr for eksempel automatisk generering av innholdsfortegnelser, lister med tabeller og figurer, inkludering av bilder, kryssreferenser, sideoppsett, bibliografier med mer. Systemet er særlig velegnet til skriving av matematikk.»

Med andre ord, så er LaTeX et alternativ til f.eks. Word når man skal skrive lengre semesteroppgaver, bacheloroppgaver, hjemmeeksamener eller masteroppgaver.

Vi kom på ideen om å tilby et LaTeX-kurs når vi snakket om prosjektet til Tonje, nemlig akademisk skriving. Vi er interessert i hva dere synes: Er det aktuelt å tilby LaTeX-kurs allerede i Humstart eller Teknostart uka? Blir det for mye for nye studenter? Skal dette kurset hovedsaklig tilbys masterstudenter, og har studenter fra ikke-matematiske fag også behov /interesse for et LaTeX-kurs? Gjerne send oss dine kommentarer, slik at vi kan planlegge et fantastisk godt kurs til høsten!!

På vårt siste møte drøftet vi muligheten for å holde et LaTeX kurs på lignende måte som vi holdt memo-kursene, dvs. at vi bestiller ett stort auditorium på Gløshaugen og ett på Dragvoll (på forskjellige dager) og tilbyr en eller to omganger av kurset. Dette betyr at vi trenger noen som kan tenke seg å holde disse kursene, dvs. noen som kan LaTeX og som også kan forklare det på en grei måte. Dette er jo selvfølgelig bare en innføring og skal bare gi studentene en ide om hva som er mulig med LaTeX. Kjenner dere noen som har lyst til å tjene litt penger og holde et slikt kurs på Gløshaugen og på Dragvoll i begynnelsen av det neste semesteret? Hvis ja, vennligst send oss en mail på altund@list.stud.ntnu.no.

Referansegruppe

Referansegrupper – Har de noen nytteverdi?

Mange har sikkert sittet, eller kommer til å sitte, i referansegruppe. For de av dere som likevel ikke vet hva dette er gir jeg en rask gjennomgang: I hvert emne ved NTNU skal noen representanter fra hver studieretning gå sammen i en gruppe for å evaluere emnet, dette kalles en referansegruppe. Denne gruppen fungerer som leddet mellom resten av studentene og emneansvarlig/foreleser.

Det skal gjennomføres minimum tre møter per semester, ett ved oppstart, ett underveis i semesteret og ett mot slutten. Temaer som diskuteres på møtet er i stor grad opp til studentene og forleser å bestemme, men emner rundt pensum, undervisning og øvingssystem er nok ikke uvanlige. Ved slutten av semesteret skal det også skrives en rapport om hvordan ting har fungert i emnet.

Slik jeg, og sikker flere, har erfart er ikke begeistringen den helt store for å sitte i en slik gruppe, og for forleser er det ofte vanskelig å få noen til å melde seg. I tilfeller hvor det ikke er mange nok som melder seg frivillig, er det emneansvarlig/foreleser sitt ansvar å peke ut noen. Kanskje er en av grunnene til så lite oppslutning er at studentene ikke helt vet hva det går ut på og hva som forventes av dem. I tillegg er det nok varierende i hvilken grad emneansvarlig informerer studentene.

Vi i AltUnd mener at det er viktig å ta vare på referansegruppens verdi. Likevel mener vi at referansegruppeheftet, som gis til representanter i gruppene, er noe utdatert. Mot slutten av forrige semesteret startet Andreas en diskusjon rundt det nåværende referansegruppeheftet utarbeidet av studenttinget og på hvilke måter dette kan forbedres med tanke på å få mest mulig ut av referansegruppemøtet. Dette arbeidet ble tatt opp nå over jul og Andreas har utarbeidet et utkast og han er i dialog med noen representanter fra studenttinget om et samarbeid rundt dette. Det blir spennende å følge dette prosjektet utover våren og se om vi får til dette samarbeidet og om Andreas for gjennomslag for sitt forslag.

Om NTNU og synlighet på nett.

For noen uker siden skrev Bjørnar Kvernvik på AltUnd-bloggen om akademisk blogging. NTNU oppfordrer forskerne sine til å publisere og være synlige på nett, og nå viser det seg at det faktisk også bærer frukter. På forsiden til NTNU kan vi lese at artikkelen førsteammenuensis Berit Skog skrev i fjor med tittelen “Facerape” var blant de ti mest leste artiklene på forskning.no. Dette er vel og bra, men det finnes også en rekke andre måter å være tilgjengelig på nett.

Hestnesutvalget II skriver i sin rapport at de blant annet ønsker at «NTNU inkluderer formidling i sin virksomhet» og at «NTNU er blant de 10 beste universitetene i Europa innenfor teknisk-naturvitenskapelige fag.

Under Dusken skriver denne uken om en måling gjennomført av spanske Webometrics hvor NTNU gjør det best i Norden på Internett (16. plass i Europa). Denne målingen måler hvor synlig universitetet er på Internett fordi de mener dette er en del av kunnskapsformidlingen. Webometrics bruker i stor grad google for å innhente informasjon om universiteters nettaktivitet. Her er noen av kriteriene sakset fra hjemmeisdene:

  • Size: Total number of web pages (by Google), excluding the rich files (10%)
  • Rich files: The sum of the following file types(by Google): pdf, doc+docx, ppt+pptsand ps+eps (10%)
  • Scholar: The combination of the number of papers in Google Scholar for the period 2007-2011 with the number of papers (2003-2010) collected by the Scimago group(30%).

«Ranking Web of World Universites» er et initiav fra gruppen Cybermetrics som er en forskningsgruppe som har som mål for øye å veie, måle og vurdere innhold på Internett. Kvantifisering rett og slett. Formålet med målingen er blant annet å overbevise akademiske og politiske grupper om viktigheten av publisering på Internett for disseminering av kunnskap og måling av vitenskapelig aktivitet og ytelse.

Det er bra og lovende at NTNU gjør det bra i en slik måling. Internett er en enorm resurs som i utgangspunktet ble utviklet for å binde sammen universiteter og det er gjennomgående i historien at tilgang til andres kunnskap er viktig for vitenskapelig utvikling. Da biblioteket i Aleksandria ble beordret ødelagt i 642 var det så ødeleggende at det skulle gå mer enn 1000 år før matematikk fikk gjenopprettet sin storhet i den vestlige verden. Cauchy og Lamé innrømte at de nok hadde oppdaget feilen ved å bruke teoremet om unik faktorisering på komplekse tall som grunnlag for et bevis av Fermats siste sats om de hadde samarbeidet istedenfor å holde prosessen hemmelig for hverandre. Det var faktisk det at de opplyste om bakgrunnen for beviset de jobbet med som gjorde at Kummer kunne skrive til de og forklare hvorfor det var nytteløst.

Poenget med dette er at det vitenskapelige samfunn har alt å tjene på hyppig publisering av resultater fra forskningsinstitutter på lett tilgjengelige steder som er åpne for alle. Derfor er det godt at NTNU gjør det bra i Webometrics kvantifisering av vitenskapelig innhold på Internett.

Eksamensformer

Dette året startet jeg semesteret med å tenke på eksamen, inspirert av idrettens teorier om at man må trene på nøyaktig det man skal konkurrere i. Ingen vits i å kaste bort timer på romaskinen om man skal løpe et maraton. Man kan ikke svinse rundt i zumbatimer og forvente at man skal kunne hevde seg i kunstløp, osv.

Min foreleser ser ikke ut til å være enig. Han ønsker ikke å gi oss eksempler på hvordan eksamen kommer til å se ut. Alt han vil avsløre er at det ikke blir en multiple choice eksamen. Han understreker også at alt som foreleses er pensum, og kan komme på eksamen.

Jeg har stor forståelse for at foreleser ikke ønsker at studentene skal starte semesteret med å pønske ut hva de ikke trenger å lese i boka. Det er jo meningen at man skal bruke semesteret på å sette seg inn i faget som en helhet, granske de finere nyansene og helst forelske seg fullstendig. For foreleser er det ikke interessant å ha kapitalistsvamper i forsamlingen – som suger til seg kunnskap om det aller viktigste, og slik minimerer investeringene (lesingen) samtidig som man maksimerer avkastning (karakter). Hvorfor er det da slik at det kan lønne seg med denne innstillingen?

I de fleste fag på Dragvoll er det kun den avsluttende eksamen som avgjør karakteren på vitnemålet. Karakteren er altså avhengig av hvordan man klarer å prestere denne ene dagen. Og hvor mye av kunnskapen testes på eksamen?

Bekymringer rundt dybdeforståelse er en av årsakene til at man i stor grad har avskaffet multiple choice eksamenen (flervalgseksamen, på godt norsk) – den tester stort sett overflatekunnskap, men tester til gjengjeld tema fra hele pensum. Det gjør ikke den skriftlige eksamenen, men tar det igjen på dybdekunnskapene. Men for å kunne teste dybdekunnskaper i et fag med 600 sider pensum er man nødt til å velge seg ut ofte svært smale deler av dette.

Dette gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av hva studenten har tilegnet seg av kunnskaper i faget, og det kan virke urettferdig å bli testet i en så liten del når man har nedlagt et så stort arbeid. Hva er egentlig incentivene til å jobbe jevnt gjennom hele semesteret og lære seg pensum til fingerspissene om man finner ut at oppgavene som har gått igjen på eksamen de siste tre årene spinner rundt tre-fire temaer? Hva er alternativet til denne ordningen?

En mulighet er det vi kjenner som mappeevaluering. Man leverer en rekke oppgaver i løpet av et semester, får karakterer på alle, før disse ses på under ett og man får karakter i faget. En enklere mellomløsning kan være å faktisk gjøre bruk av semesteroppgaven slik det var tenkt i kvalitetsreformen. Man kan sette karakter på den og la den telle som en prosentandel av den endelige karakteren. En tredje mulighet er å arrangere deleksamener gjennom semesteret, som alle teller en viss prosent av karakteren. Felles for disse løsningene er at de oppfordrer til jevn lesing. Det gir også studenten en mulighet til å få tilbakemelding på prestasjoner, og justere innsatsen deretter.

Felles for disse løsningene er selvfølgelig også at de er mye dyrere enn å fortsette i det gamle sporet. Men om man ser bort fra prislappen og dens implikasjoner, og det tar jeg meg friheten til å gjøre i denne sammenhengen, ser jeg få argumenter for å opprettholde det eksisterende systemet.

Videoforelesninger som forberedelse til forelesning

Videoforelesninger har vært en kjent mulighet  for forelesere ved NTNU i flere år, men likevel er det fortsatt veldig få forelesere ved NTNU som benytter seg av muligheten. En kjent barriere som kan være hemmende for bruken er frykten for at studentene slutter å gå på forelesning og i stedet blir hjemme og ser på videoforelesningen.

Alex Strømme ved Uniped har benyttet seg av videoforelesninger med det målet å stimulere studentene til å engasjere seg i faget og komme forberedt til forelesningene. Sølvberg, Rismark og Strømme (2008)  fant at når studentene benyttet forelesningsvideoen til å forberede seg om temaet for forelesningen, ble det åpnet for et høyere nivå for felles problemløsning i forelesningen. Det kan videre være logisk å tenke seg at desto bedre forberedt til en forelesning flest mulig i forelesningssalen er, desto lettere blir det å oppnå en faglig dialog hvor flest mulig kan delta og bidra. Videre kan forberedelser til en forelesning ha betydning for i hvilken grad du husker innholdet i forelesningen i etterkant. Det vil si at desto forberedt du er til en forelesning, desto bedre vil du huske innholdet i forelesningen. Det kan tenkes at videoforelesninger kan bidra til å skape forventninger,  tydeliggjøre,  og profilere faget for studentene som tar det. Det kan tenkes at videoforelesninger dermed kan bidra til styrke profileringen av faget og fagmiljøet, og på denne måten bidra til et sterkere engasjement blant studentene.

Multimediesenteret er en del av Studieavdelingen ved NTNU (http://www.ntnu.no/mms). Multimediesenteret tilbyr gratis videoopptak av undervisning og forelesninger ved emner som gir studiepoeng.

Dersom du følger linken under kan du kikke på multimediesenterets video-opptak av undervisning innen ulike fagfelt ved NTNU:

http://video.adm.ntnu.no/podcast/

 

Akademisk blogging, formidling og læring

Under møtet i AltUnd i kveld (9.1.2012) ble vi sittende og diskutere litt rundt fenomenet blogging, blant annet hvor vanskelig det kan være å skrive en blogg hvis du ikke «driver med slikt» til vanlig. Med utgangspunkt i dette ble jeg noe inspirert til å skrive en blogg om blogging – en slags metablogg – med hovedfokus på blogg- og andre digitale nettressurser tilknyttet akademia og særlig NTNU. Jeg stilte meg selv spørsmålet: «hvorfor er det ikke laget en oversikt over fagpersoner og andre ved NTNU som blogger i kraft av å være akademikere?». Det viste seg at jeg rett og slett er for dårlig orientert om hva som skjer på NTNUs nettsider, da jeg nettopp fant en slik oversikt, ganske tydelig på forsida.

Et morsomt poeng rundt dette illustrasjonsbildet er at når jeg bruker Google bildesøk med søkeordet «blogg», kommer det en stor overvekt av halvnake kvinnekropper opp som resultat. Det fikk meg til å reflektere over hvorvidt bloggmediet er en god måte å formidle forskning og faglighet på. Når det riktig målgruppe? Riktignok finnes det mange gode og interessante blogger signert fagfolk tilknyttet NTNU og andre høyere utdanningsinstitusjoner. Trendene kan også tyde på at stadig flere fagfolk surrer seg bort til Twitter og innser det enorme formidlingspotensialet som ligger der. Av NTNUere har jeg særlig merket meg Henning Fjørtoft, Arne Krokan og Jørgen Yri som aktive – både på vegne sitt eget fagfelt og i samfunnsdebatten mer generelt. På nasjonalt nivå har en gammel kjenning, Gudmund Hernes, vist seg som en delevillig akademiker og borger. Det finnes garantert flere som burde vært nevnt her, men felles for de tre NTNUerne jeg har nevnt, er at de også bruker bloggmediet til å kommunisere med studenter, andre forskere og opinionen.

Jeg har selv hatt den gleden å ta et emne med en av «forskerbloggerne» nevnt over. For meg virker det som om forskere som først investerer litt tid på å sette seg inn i sosiale medier og digitale publiseringsverktøy, virkelig havner på internettkjøret. Med dette mener jeg at de generelt benytter flere digitale læringsressurser, oppfordrer til elektronisk studentdeltakelse (både i forelesninger og hjemmefra) og tenker nytt i forhold til pedagogiske vektøy. Mange vil nok betvile utbyttet av dette, eventuelt tviholde på stensilene i håp om at trenden snart går over, men mitt intrykk er at studentene faktisk lærer mer av denne tilnærmingen. Kanskje skyldes det at dagens studenter har andre arbeidsvaner enn det som var vanlig for 50 år siden, kanskje skyldes det at foreleser klarer å skape et engasjement rundt det faglige innholdet som ellers fort blekner i kompendie- og krittstøv.

Den digitale plattformen åpner også for løsningen på et problem som for en kort tid tilbake var en fanesak blant landets studentpolitikere, nemlig kontakttiden mellom forsker og student. Jeg tror fortsatt at den faktiske (IRL) interaksjonen mellom mennesker er viktig, men dersom foreleseren tar seg bryet med å svare på spørsmål i fagets debattforum eller under kommentarene på bloggen, gir dette en følelse av kontakttid mellom student og foreleser. Avstanden virker dermed mindre, noe som igjen åpner for mer interaktive forelesninger, ettersom lista dermed er lagt lavt for alle. Jeg tror som sagt at de fleste fortsatt vil foretrekke å møte hverandre i forelesninger ansikt til ansikt, ettersom dette er en effektiv og stimulerende måte å lære på. Likevel tror jeg at eksempelvis publisering av forelesninger på podcast derimot vil være et effektivt supplement til denne type undervisning, da studenter både kan forberede seg og repetere stoffet på en god måte. NTNU Open CourseWare er et forsøk på å gjøre nettopp dette og jeg håper porteføljen over emner som podkastes vil vokse i tiden som kommer.

Kort oppsummert kan vi vel si at det gjøres mye positivt innen digital formidling og pedagogikk. Min oppfordring er derfor at de som allerede er nevnt fortsetter det gode arbeidet de gjør. Kanskje vil enda flere komme etter når de ser at det både er mulig, effektivt og gøy?

AltUnd søker nye medarbeidere fra våren 2012!

AltUnd består av sju studenter fra de forskjellige fakultetene ved NTNU. Gruppens hovedoppgave er å arbeide med saker knyttet til undervisningsmetoder og studiekvalitet ved NTNU og å være en pådriver for alternative undervisnings- og evalueringsmetoder. AltUnd er underlagt Program for lærerutdanning (PLU ), men vi definerer oppgavene våre i stor grad selv. Arbeidet vårt retter seg mot både faglærere, studenter og administrasjon.

Vi søker etter personer som behersker både arbeid i grupper og det å jobbe selvstendig. Du bør også la deg engasjere! Vi har kveldsmøte en dag i uka og arbeidsmengden er på ca 100 lønnede timer i semesteret. Vi ønsker særlig studenter fra AB, NT og IVT.

Høres dette spennende ut?

Send en e-post til altund@list.stud.ntnu.no der du forteller litt om deg selv og hvorfor du har lyst til å bli med i AltUnd.

Søknadsfrist: 06. november 2011

Strykemner – hva skjedde?

Noen husker kanskje at AltUnd jobbet med en sak om strykemner for en stund tilbake. Dette arbeidet ledet fram til en Rapport. De som er virkelig interessert i innholdet, kan også lese vedleggene.

Hovedfunnene fra rapporten kan oppsummeres under følgende bombepunkt:

  • I perioden 2007-2009 fantes det i snitt 42 emner ved NTNU som i følge våre definisjoner kan omtales som «strykemner».
  • Det fakultetet med flest antall strykemner er IME. Dette er også det fakultetet med høyest gjennomsnittlig strykprosent ved NTNU.
  • Den totale strykprosent for NTNU i perioden 2007-2009 er i snitt 8,9 %. IME, NT og HF ligger over dette snittet, mens de andre fakultetene ligger under.
  • Det er særlig Institutt for matematiske fag (IMF) som tilbyr strykemner. Institutt for fysikk (IFF) og Psykologisk institutt (PSI) tilbyr også flere strykemner hver.
  • De fleste fakultetene har ikke mål eller strategier for gjennomføringsgrad på emnenivå

Det interessante er likevel hva dette fikk å si for undervisningen ved NTNU. Formålet med prosjektet var å igangsette en diskusjon omkring den store andelen emner ved NTNU som har høy strykprosent. Dette har vi lykkes med!

Først av alt var Universitetsavisa ute med en dyptgående sak med vinklingen «Vil at strykemner tas mer på alvor». Vi er veldig fornøyd med oppmerksomheten saken fikk og ikke minst med den engasjerende debatten som fortsatte i kommentarfeltet på saken. Universitetsavisa tok like gjerne og kjørte saken som tematikk i sin Lederspalte, under tittelen «Kvalitet til stryk». Sjeldent har AltUnd hatt et søkelys som i denne saken og vi er svært fornøyd med at flere parter støttet opp under formålet vårt.

Dagens Næringsliv kastet seg også over saken, og publiserte en noe forenklet notis om «Dumme studenter eller late forelesere?» Denne vinklingen var muligens noe lite nyansert, men fikk fram enkelte viktige poenger fra rapporten vår.

Alt i alt er vi godt fornøyd med den oppmerksomheten rapporten vår fikk og håper at den diskuteres videre i det enkelte fagmiljø, blant administrativt ansatte og studenter.

Skal du starte på masteroppgaven til høsten?

Det kan ofte være både skummelt og vanskelig å komme i gang med skrivingen. Vi ønsker å sette fokus på akademisk skriving gjennom et kick-off-seminar på Dragvoll, i begynnelsen av høstsemesteret 2011.  Dette skal også være et kick-off seminar hvor man får inspirasjon til å sette igang, både om du allerede er kjempeklar, eller om du trenger et lite puff i ryggen.

Seminaret vill være for masterstudenter som skal begynne å skrive masteroppgave. Vi ønsker at seminaret skal gi kunnskap om akademisk skriving, hvordan komme i gang med skriveprosessen, kildekritikk og kildehenvisning, og motivere studenter til å komme i gang med skriving av masteroppgaven.  Og gi et innblikk i forskjellige spørsmål en masterstudent kan sitte med.
Spørsmål du kanskje sitter med kan være:
Hvordan komme i gang og hvor begynne?
Hva er veilederens rolle og hva er studentens jobb?
Angst for å skrive – hva gjør jeg?
Motivasjon, hvor er du?
Publisering – «så gjør vi så..»?
Har du andre ideer om tema du mener det er viktig å ta opp i et master kick-off? Kom med et innspill – post en kommentar!
Dersom du ikke har kommet så langt som til å bestemme deg for tema for masteroppgaven, kan masterbloggen.no være en fin side å titte innom. Her publiseres masteroppgaver av studenter fra hele landet. Et godt utgangspunkt for å hente både inspirasjon, noen gode tips og gode ideer!

Stine Owesen – Vurderingsformer

Stine Owesen, 23 år,  studerer psykologi på Dragvoll. Jeg begynte i AltUnd høsten 2011.

Vurderingsformer

Dette semesteret undersøker jeg forskjellige vurderingsformer som blir brukt ved NTNU. Jeg er i utgangspunktet kritisk til skoleeksamenen, som dekker en liten prosent av pensum og gir studenten 2-6 timer å prestere på.

Alternative vurderingsformer jeg ser på er blant annet mappeevaluering, karaktersetting av semesteroppgaver, midtsemesterprøver og muntlig eksamen.

 

Andreas Hagen – frafall ved emner

Om meg:

Jeg heter Andreas Hagen og går masterstudiet i datateknikk ved fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk. Jeg begynte å jobbe i AltUnd høsten 2011.

Forbedring av referansegruppeordningen
Referansegruppeordningen er en resurs med stort potensiale som ikke utnyttes til det fulle av forelesere. Jeg ønsker derfor å jobbe for at referansegruppene skal bli sett på som en resurs og ikke som en plikt av både forelesere og studenter.