Jakten på de gode formidlerene

Morgenbladet annonserte denne måneden at de var på jakt etter fantastiske formidlere. En utvalgt jury skal gjøre en kåring, og fremheve de som gjør en ekstraordinær god jobb som formidlere av kunnskap.

De som leser opp powerpointen

Allerede i 2012 kåret Morgenbladet de ti mest fremragende forskerne under førti. For meg føles på mange måter deres kåringsrekkefølge som en god illustrasjon på statusrangeringen innenfor akademia – forskning først og undervisning etterpå. For oss som går på universitetet for å lære er sistnevnte alfa og omega for både motivasjon og læringsutbytte, mens det for mange forelesere ser ut til å være motsatt. Tilsynelatende vettskremte står de der foran 100 studenter – en hel time med opplesing av powerpoint før de skyndter seg tilbake til hulen sin. Mye kan sies og diskuteres om hvem sin feil det er og hva som kan gjøres, men jeg mener det ikke er til å stikke under stol at dette representerer et stort problem innenfor høyere utdanning.

De som engasjerer

Men så har du de som er helt motsatt. Som med stor faglig kompetanse og enormt engasjement drar deg inn i et fagfelt du ikke engang visste at du interesserte deg så mye for. Som får deg til å føle at du sitter igjen med noe mer enn et stort studielån og mange gode fyllehistorier. De vekker nysgjerrigheten i deg, får deg til å rekke opp hånda i et auditorium med over 60 medstudenter, gjør at du leser den artikkelen til forelesningen dagen etter selv om det frister med en time på sofaen med Pærra i stedet. De gjør deg til en student, i ordets rette forstand: én som lærer.

God undervisning

I forbindelse med presentasjonen av juryen som skal kåre disse ti formidlerene har Morgenbladet stilt dem to spørsmål: Hva er god undervisning? Og hvorfor er god undervisning viktig? Blant mange reflekterte og gode svar synes jeg Helene Uri svarte aller best:

God undervisning skaffer studentene oversikt, hjelper dem til å forstå hva som er viktig, og hva som er mindre viktig i pensum. God undervisning gir trygge studenter som tør å stille spørsmål. God undervisning fører til gode diskusjoner, i og etter forelesningen. God undervisning får studentene til å fortelle foreldre og andre studenter om faget sitt (Vet du hva? I dag lærte jeg…). God undervisning får studentene til å glemme å sjekke mobilen.

God undervisning skal få studentene gjennom eksamen, men god undervisning skal først og fremst få studentene til å huske (det de trenger av) pensum også etter eksamen. God under­visning skal få studentene til å bli skrubbsultne på faglig kunnskap, resten av livet.

Anatomiens skjulte skjønnhet

Ett eksempel finner jeg på mitt eget studie. Da jeg startet på medisin gledet jeg meg til anatomien. Rent pugg, tenkte jeg – det er jeg god på. Om man bare repeterer mange nok ganger sitter det jo. Så begynte jeg å lese pensum og skjønte raskt at det ikke kom til å fungere. På medisin er anatomipensum overveldende stort og detaljert – du har muskler og fremspring på knokler og ligamenter og tusen navn på ting du aldri har tenkt over at engang hadde ett. Ikke minst er det en grunn til at man skal huske alt dette: Man skal ha en forståelse for hvordan kroppen fungerer og alt henger sammen. Anatomi framsto plutselig som en uoverkommelig oppgave.

Heldigvis for medisinstudentene ved NTNU har vi Jostein Halgunset som foreleser i blant annet anatomi. Halgunset er en svært populær foreleser blant medisinstudentene og nominert som én av foreleserene fra NTNU i Morgenbladet-kåringen. Han tok anatomien og skapte den om fra noe tørt og kjedelig til noe som plutselig ble spennende. Det er vanskelig å si hvordan, fordi det er så mye og samtidig så enkle ting. Han angriper faget fra overraskende vinkler, og står alltid klar til å hjelpe og svare på spørsmål, enten det er i pausen på en forelesning eller på mail. Til syvende og sist tror jeg det handler om et genuint engasjement for faget sitt, og et ønske om å videreformidle det. Det smitter.

God samvittighet og god kunnskap

Jeg kjenner mange som går i forelesning fordi det gir dem god samvittighet. De tropper opp og iløpet av en forelesningstime får de sjekket facebook, nettavisene, instagram, mail og snapchat. Og så kjenner jeg noen som kommer hjem til kollektivet og bare MÅ fortelle om en fantastisk interessant idé som ble diskutert på forelesning den dagen. De hører til mindretallet.

Kunnskap skapes ikke i et vakuum, og få studenter blir motiverte av å lese ei bok og så skrive fjorten sider om det de har lest og noen tanker de gjør seg underveis på eksamen. Motivasjon og kunnskap skapes i møtet med andre som er interessert i det samme som deg, som tør å stille vanskelige spørsmål og som krever – ikke svar, men nysgjerrighet på hva svaret kan være. Gode formidlere kan utgjøre forskjellen på en student som bare avlegger studiepoeng og en student som går videre til å bli en livslang lærer, og som betaler tilbake tifoldige ganger den investeringen samfunnet gjorde i hen. Å sette pris på dem er kanskje et av de viktigste grepene man kan ta for å skape flere.

Studenter som ressurs i undervisningen

Torsdag 26. november deltok AltUnd på et seminar i regi av Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME) ved NTNU. Seminaret tok for seg studentene som ressurs i undervisningen, og vi gikk gjennom alt fra digitale og fysiske læringsarenaer til «koking» av øvinger.

AltUnds innlegg handlet om referansegrupper. Hovedpoenget vårt var hvor viktig det er med oversikt og oppfølging av resultatene. Det kan i dag være vanskelig å få oversikt over hva som er blitt gjort i faget tidligere, og om tiltakene man setter inn har noen effekt. Dermed vil det for mange oppleves som lite motiverende å ta på seg oppgaven, og vanskelig for de ansvarlige å følge opp.

Vi brukte kvantifisering av referansegrupperapportene som et eksempel på et virkemiddel man kunne bruke. Ikke som en erstatning for de kvalitative rapportene, men som et tillegg. Da vil det være mulig å følge hovedtrendene i et fag, og kanskje også sammenlikne det med strykprosenten?
Etter litt diskusjon blant de oppmøtte kom man fram til at det er veldig ulike praksiser i de ulike fagene og ved de ulike fakultetene ved NTNU, og at det nok er stor forskjell på hvor godt referansegruppene fungerer i ulike fag.

Et annet poeng er at oppfølging og tydelig forventningsavklaring fra forelesningsansvarlig er viktig. Om foreleser ønsker gode tilbakemeldinger, og tilbakemeldinger underveis, er det viktig å presisere dette tidlig. Forelesere kan ha et ønske om tilbakemelding på enkeltforelesninger, mens referansegruppen kanskje bare gir tilbakemelding på semesteret som helhet.

Vi diskuterte også hvor mye kursing og informasjon studenter i referansegrupper får. Dette finnes, men det var det få i forsamlingen som visste. Her har man nok en jobb å gjøre med tanke på å spre informasjonen videre.

Med tanke på hvor store ressurser man legger ned i referansegruppene er det viktig å drive dem på en best mulig måte. Om man tar utgangspunkt i at NTNU tilbyr 3000 emner og at én faglærer og tre elever bruker tre timer hver på deltakelse i referansegruppen, finner man at det hvert semester legges ned 48000 timer i dette arbeidet, som med en timelønn på 150 kroner tilsvarer 7 200 000 kroner. Det er mye, enten man regner i timer eller kroner.

Vi i AltUnd fikk med oss mange gode innspill og ideer fra konferansen, og håper NTNU fortsetter å jobbe med temaet.

 

AltUnd på SUHS-konferansen 2015

Onsdag 4. november holdt AltUnd foredrag på SUHS-konferansen. SUHS står for «Systemer i universitets- og høyskolesektoren«, og konferansen skal være en møteplass for de som jobber med administrative IKT-systemer på universiteter og høgskoler. Hovedtema for konferansen var «Endring i sikte – nye IKT-løsninger for morgendagens kunnskapssamfunn», og AltUnd bidro med et studentperspektiv på dette. Hvordan ser egentlig den digitale hverdagen ut for studentene?

Vi presenterte tre ulike studenter med ulike utfordringer og måter å lære på, og dermed også ulike digitale hjelpemidler. Vi satte også opp noen punkter med det vi mener er viktigst for de som jobber med IKT å ta med seg videre:

Mange verktøy å bruke, mange måter å lære på – Studenter er en stor og mangfoldig gruppe, og det vil derfor være behov for mange ulike verktøy. Det finnes rom for mange! Samtidig er det viktig å tenke på at man ikke går for bredt når man lager nye verktøy, da risikerer man å miste brukere.

Tilgjengelighet – Vi er Netflixgenerasjonen – vi er vant til å få tjenester på det tidspunktet vi vil, og på den måten vi ønsker. I et hav av ulike tilbud er det derfor ofte de som er mest tilgjengelige som vinner.

Det enkle er alltid det beste – Fordi vi har så mange løsninger tilgjengelig er det «alltid» best å gjøre det så enkelt som mulig. Her brukte vi studentmailen som eksempel – mange studenter bruker den i svært liten grad, og trenger bare en funksjon som videresender mailen til den mailløsningen de bruker selv. Den er likevel viktig å ha, for enkel kommunikasjon mellom universitet/høyskole og student, og når man skal kontakte andre i utdanningssammenheng.

Studentenes hverdag er ikke et digitalt tomrom – Når man utvikler nye IKT-løsninger er det viktig å tenke på hva som finnes fra før. De fleste studenter har flere systemer og løsninger de bruker allerede, og dersom et nytt system ikke passer inn i dette er det større sannsynlighet for at de opplever det mer som et utfordrende problem enn en hjelpsom løsning.

Smarttelefon – Norske nettaviser opplever i dag at hos lesere under 30 kommer godt over halvparten av trafikken fra mobil, og tallet øker stadig. Der mobil og PC overlapper vil veldig mange studenter foretrekke en mobil løsning i store deler av hverdagen. Smarttelefon er en plattform som står sterkt blant brukerene, og dermed burde den også komme høyt opp på prioriteringslisten hos IKT-prosjektene!

Temaet engasjerte veldig, og deltakerne satte i gang en god diskusjon. Et viktig poeng var at mye av det vi etterlyste eller foreslo allerede finnes. Her er det kanskje kommunikasjon, ikke IKT-systemer som er problemet? Man henvender seg ofte til faglærer med nye systemer og måter å jobbe på, ville det vært bedre å henvende seg direkte til studentene, og hva vil i så fall være den beste måten å gjøre dette på? Er det studentenes eller systemets ansvar å lære seg alle funksjonene i et system?

Vi håper vi sådde noen frø og ga et annet perspektiv på IKT for de som deltok. Vi tar med oss mange nye ideer og tanker videre, og tror og håper vi kan bruke dette til å gjøre IKT-hverdagen enda bedre for både studenter, faglærere og alle de som skal utvikle denne hverdagen. Takk for oss!

I will help you pass the exam – am I right?

Gjennom mitt første år som medisinstudent har jeg hatt mange forelesninger. Mange gode, mange ålreite, noen skikkelig dårlige. Men hver gang jeg har hatt en dårlig forelesning har jeg noen å gå til. Noen som kan ta alle de vanskelige, store og kompliserte power point-presentasjonene og gjøre dem forståelig. Noen som snakker til meg på en måte som gjør at jeg henger med, og som gjør at jeg husker det jeg lærte uka etterpå. Den beste foreleseren jeg har hatt i år er ikke ansatt på NTNU. Han er ikke engang norsk. Den beste foreleseren jeg har hatt i år er nemlig en inder med en tavle, tre tusjer og sin egen YouTube-kanal.

På halvdårlig engelsk har Dr. Najeeb ledet meg gjennom glykolyse, glukogenese og glukoneogenese, og fortalt meg mekanismene bak blodtrykk og jernsyntesen. Ting som virket uforståelige gir plutselig mening, fordi han tar seg tid til å gjøre det ordentlig. Og det kan han jo – han har tid! På internett er det ingen timeplan som setter begrensninger for hvor dypt du kan gå inn i stoffet, og hvor raskt du må gå gjennom ting. Vi er mange som sitter i forelesning og tenker «Hva var det egentlig som skjedde nå?», men når foreleseren spør om hin går for fort fram er det ingen som rekker opp hånda og sier fra. Alle vet at dette er den ene forelesningen vi har på temaet, vi kan ikke kaste bort verdifull tid.

Så vi går til Dr. Najeeb i stedet. Vi spoler tilbake, ser over den siste prosessen der en gang til. Så enda en gang. Og så forstår vi det. Kvaliteten på videoen er dårlig, det er ingen kule animasjoner eller fancy, grafiske oversiktsbilder, bare en tavle med tegninger i forskjellige farger. Men når han oppsummerer det vi har gått gjennom og avslutter med «am I right?», så har han alltid det.

Suksessen til Dr. Najeeb understreker et viktig poeng i debatten om teknologiske hjelpemidler. Det hjelper ikke hvor teknologisk avansert det du gjør er, om ikke pedagogikken som ligger bak er god. En dårlig foreleser kan aldri gi god undervisning bare fordi han har den nyeste teknologien. Samtidig ville ikke de fantastiske forelesningene til denne dyktige pedagogen vært tilgjengelig om det ikke var for en verdensomfattende teknologibruk.

Så får vi håpe at det dukker opp flere kanaler, slik at flere fagområder får nyte godt av pedagoger fra andre kontinenter, med bedre tid enn de får i en hektisk timeplan. Kunnskap for en bedre verden? Noe i den gata, tror jeg.